Vi skal først se på Goliats rustning, og det du skal legge merke til er de metaller som hans rustning bærer. Det er kobber og jern. Kobber er i Bibelen et bilde på dom, og jern er et bilde på strid.
Det eneste vår motstander, djevelen, forsøker å gjøre er å bringe dom og fordømmelse. Og han benytter en åndelig strid som er variert og kan komme både som forventet og helt uventet. Men når den store kjempen reiser seg skaper han frykt. Bibelen taler om fryktens ånd, men taler videre om at vi ikke har fått fryktens ånd, men barnekårets Ånd ved hvilken vi roper Abba Far!
La oss se på Goliats rustning:
1Sam 17:4-7
4 Da kom det en tvekjemper ut fra filistrenes leir. Han hette Goliat og var fra Gat. Han var seks alen og et spann* høy.
5 På hodet hadde han en kobberhjelm, og han var kledd i en skjellbrynje. Brynjens vekt var fem tusen sekel kobber.
6 Han hadde kobberskinner på leggene og et kastespyd av kobber på ryggen.
7 Skaftet på spydet hans var som en vevbom, og spydodden veide seks hundre sekel jern. Skjoldbæreren hans gikk foran ham.
Kjempen skapte frykt!
På samme måte var det når Israels barn skulle utspeide landet. Når de 12 speiderne kom tilbake var det 10 av dem som bar et budskap som fortalte om frykt. De sa:
4M 13:33
Der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten. Mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes også de at vi var.
Men to av speiderne, Josva og Kaleb hadde et annet budskap:
4M 14:6-9
6 Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde utspeidet landet, sønderrev sine klær.
7 Og de talte til hele Israels barns menighet og sa: Det landet som vi drog igjennom for å utspeide, er et overmåte godt land.
8 Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette landet og gir det til oss – et land som flyter med melk og honning.
9 Sett dere bare ikke opp mot Herren! Og vær ikke redd for folket i dette landet, for vi skal fortære dem som brød! Deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss. Vær ikke redd for dem!
Men da de kom med dette budskapet ville ikke folk høre å grunn av frykt:
4M 14:10
Da ville hele menigheten steine dem. Men Herrens herlighet åpenbarte seg i sammenkomstens telt for alle Israels barn.
Det er viktig for meg å trekke fram denne fortellingen fordi det er nemlig en følge av å være fryktsom og ikke eie den ånd som Josva og Kaleb hadde. Resultatet av fryktens påvirkning på Israels folk ble at de måtte vandre i ørkenen i 40 år, og alle døde i ørkenen uten å komme inn i det landet som Gud hadde lovt dem. Det var bare Josva og Kaleb som kom inn i løfteslandet, og årsaken var at de hadde en annen Ånd!
Vi går tilbake til Goliat og hvordan han ble beseiret. David som var et utvalgt redskap for Gud, var frimodig og hadde tro og tillit til at Herren skulle frelse Israel fra filisterkjempen. Han stilte seg selv i gapet, og med 5 glatte steiner fra bekken og en hyrdeslynge gikk han mot kjempen.
Han benyttet det våpnet han var kjent med. Han gikk ikke i «lånte klær» og med «lånte våpen».
Hans virkelige våpen var det som han bekjente for Goliat da striden begynte:
1Sam 17:45
David svarte filisteren: Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd. Men jeg kommer mot deg i Herrens, hærskarenes Guds navn, han som er Gud for Israels fylkinger – han som du har hånet.
Det var nok en underlig forestilling da David som en ung gutt, kan hende i 18 års alderen, gikk imot denne kjempen som skremte hele Israels folk.
Den første steinen fra slynga til David traff kjempen, og han falt til jorden. Men han døde ikke av den steinen.
Har du tenkt på hvordan han døde?
1Sam 17:51
Og David sprang fram og stilte seg tett ved filisteren. Han tok sverdet hans og drog det ut av sliren og drepte ham og hogg hodet hans av med sverdet. Og da filistrene så at kjempen deres var død, tok de flukten.
Bibelen forteller oss at vi har fiender som løfter sine sverd imot oss, og forsøker å felle oss de tider vi er mest hjelpeløse.
Men la oss se hva Bibelen forteller oss om disse:
Sal 37:14-15
14 De onde drar sverdet og spenner sin bue for å felle den elendige og fattige, for å drepe dem som vandrer oppriktig.
15 Deres sverd skal komme i deres eget hjerte, og deres buer skal brytes i stykker.
Gud ønsker å beskytte oss. Han ønsker ikke at vi skal falle for fiender som reiser seg imot oss. Likevel er det en kjennsgjerning at vi stadig har kamp mot fiender. Å tro at kristenlivet er et liv uten kamp, blir fullstendig feil.
Men Gud har gitt oss et herlig løfte:
Jes 54:17
Ingen av de våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt. Dette er arven til Herrens tjenere, den rett de får av meg, sier Herren.
Gud har metoder for å tilintetgjøre fiender.
Hans metoder er forskjellige, men jeg vil nevne en av dem.
Ofte kan Gud benytte våpen og egge fiender til strid for at de skal falle og måtte erkjenne at de har tapt slaget mot de som er Herrens tjenere.
Ofte er det denne veien Gud tillater for å tilintetgjøre våre fiender. Han leder dem ut i striden for at de skal falle. Vi leser hos profeten Joel et skriftsted som vi ofte siterer når vi skal oppmuntre hverandre til å være sterke «Den svake si: Jeg er en helt» Men denne setningen hører i grunnen hjemme i en helt annen sammenheng. Den er skrevet om de hedningefolk som skal trekkes ned til Josafats dal, og falle i den siste striden. Vi kan lese dette:
Joel 3:14-17
14 Rop dette ut blant hedningefolkene: Rust dere til en hellig krig! Kall på krigsheltene! La alle stridsmenn stige fram og dra ut!
15 Smi plogskjærene om til sverd og vingårdsknivene til spyd! Han som er veik, skal si: Jeg er en helt!
16 Skynd dere og kom, alle hedningefolk fra alle kanter, samle dere! – Herre, la dine mektige helter stige ned!
17 Hedningefolkene skal våkne opp og dra til Josafats dal. For der vil jeg sitte og dømme alle hedningefolk fra alle kanter.
Om vi ser på historien om David og Goliat, så ser vi at det sverdet som Goliat løftet mot David, falt han selv for. Det er som vi ofte sier om de som graver en grøft for andre. De faller selv i den.
Resultatet av denne striden mellom David og Goliat var at Israel vant seir, men også at presten Akimelek ga David Goliats sverd. David tok fiendens våpen.
Dette er i første rekke et forbilde på Jesus som på Golgata avvæpnet makter og myndigheter og stilte dem åpenlyst til skue. Men det er også et forbilde for oss om at vi bærer med oss minnet om de seire vi vnner over kjemper som stadig reiser seg i våre liv.
Vi behøver nemlig ikke Goliats sverd i den kampen vi står i. For Bibelen forteller om våre våpen:
2Kor 10:4
For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker,
Spørsmålet er da: «Hva er vårt våpen?»
Ef 6:17
Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.
Heb 4:12
For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.
I vår åndelige kamp virker Herren både i oss, for oss og med oss. Og husk at Jesus beseiret Satan på Golgata, så den kampen er ikke vår. Vi kjemper troens strid, en full overbevisning om at hans seier er vår seier. Jeg vil gjerne gi deg et skriftsted til slutt:
Sal 91:4-7
4 Med sine vingefjær dekker han deg, og under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern.
5 Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pil som flyr om dagen,
6 for pest som går fram i mørket, for sott som ødelegger ved middagstid.
7 Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd – til deg skal det ikke nå.
