Velkommen til Care Mission Magazine nr. 2-2019

Jeg hilser deg med fred i Jesu Kristi navn. Jeg ønsker deg samtidig velkommen til et litt spesielt nummer av bladet. Etter flere forespørsler har vi valgt å benytte et helt blad til informasjon om hvordan arbeidet i Vekkelsessenteret og Care Mission er bygd opp. Det begynte med vekkelsesmøter i leide lokaler, og med enkle maskiner som vi benyttet for å trykke traktater og orientering til folk som mer og mer begynte å interessere

seg for dette arbeidet. Jeg var 19 år, og hadde besluttet ikke bare å følge Jesus som min frelser, men også som min Herre. Jeg kan huske noen av mine bønner når jeg hadde gått til sengs om kvelden: «Jesus, jeg vil alltid tilhøre deg. Du skal ha hele mitt liv. Om jeg skal møte vanskeligheter vil jeg likevel holde fast ved deg og ditt ord.

Jeg ønsker at du skal bruke meg slik du vil, og la mitt liv bli en vandring som er drevet av din Ånd». Det var mange tanker som ble født i mitt indre, men jeg kjente enda ikke hva framtiden skulle bringe. Jeg kan huske at jeg i et bønnemøte fikk et syn av en kurv hvor det brant en ild. Plutselig fikk jeg se flere kurver rundt denne kurven, og ilden hoppet over til de andre kurvene og alle var blitt brennende. Jeg tok dette som et tegn på at Gud ville skape en ild i mitt hjerte som ved hans nåde også skulle bringes til andre mennesker. Og den dagen da Vekkelsessenteret ble registrert ble det laget en logo til minne om denne opplevelsen. Om du ser på logoen til både Vekkelsessenteret og Care Mission vil du ikke se en ild som faller, men en ild som alt er tent og som brenner. Det var dette som også ga meg inspirasjonen til å skrive sangen: «Jesus la ilden alltid brenne i min sjel, la din alter glød få bo i meg». La dette være min hilsen til deg denne gang som en start på din lesning av Care Mission Magazine. Jeg håper at det skal inspirere deg til å stå med i dette arbeidet og dermed også høste frukter av din tjeneste både i denne verden og i den himmelske verden. Takk fordi du vil lese med et åpent hjerte.

Broderhilsen i Herren Oddvar Linkas

Hele artikkel til en viktig orientering om virksomheten i Care Mission.

Gjennom tiden har vi fått forskjellige spørsmål om virksomheten som vi har forsøkt å svare på i direkte kontakt med mennesker, i møter, gjennom korte opplysninger i bladet, på CD, på DVD og i radio og TV.

Vi finner det nå greit å kunne gi dere alle en oversikt i forbindelse med de fleste av de spørsmål vi får underveis.
Jeg tror at dersom du leser igjennom bladet denne gang vil du være så godt informert at du også kan svare andre mennesker på spørsmål de har om denne virksomheten som du støtter.
Vi har helt fra begynnelsen vært påpasselige med å gi opplysninger ettersom arbeidet har vokst fram, og fortalt både om framgang og motstand som vi har møtt underveis.

Care Mission er jo en selvstendig virksomhet som ikke er underlagt noen menighet. For at folk skal forstå hvor vi står nar det gjelder den læremessige siden, så forkynner og praktiserer vi Guds ord som det står når det gjelder tro på Jesus, omvendelse, en ny fødsel, dåp i vann med full neddykkelse, Åndens dåp med tunger som tegn, helbredelse og andre nådegaver, forkynnelse om helliggjørelse, rettferdiggjørelse og helliggjørelse.

Vi er åpne for å bringe vårt budskap ut til alle, men samarbeider kun med personer og menigheter som har samme syn. Dette hindrer forvirring blant de som skal lese og lytte til det budskapet som bringes ut gjennom de media vi har rådighet over. Selv om bladet denne gang er fylt med mange praktiske opplysninger håper jeg likevel at du får et inntrykk av en virksomhet som har et trygt åndelig fundament, og som også har et sunt og riktig forhold til all sosialhjelp som følger med et stort misjonsarbeide.

Samtidig som Jesus samlet store skarer for å forkynne det glade budskap, ga han dem også legemlig føde. Han mettet både 5000 og 4000 ved guddommelige mirakler. Når det gjelder den virksomheten han ønsket at vi skulle gjøre ba han sine disipler å gå ut å vitne og forkynne om Jesus, helbrede syke og i tro være med å se at de åndelige nådegaver fortsatt fungerer.

Han ba oss også som troende mennesker å hjelpe enker og farløse barn. Vi ønsker å gå ut og vandre i de gjerninger som Herren legger ferdig foran oss, og med dette være med å bringe håp til de hjelpeløse og fattige barn og familier som vi møter under vårt misjonsarbeid.

Når jeg nå går videre med orientering vil jeg si at vi er veldig takknemlige dersom du med både forbønner og timelige midler ønsker å være med i arbeidet gjennom Care Mission.

Åndelig og sosial balanse i misjonsvirksomhet

Dette intervju med Oddvar Linkas tar vi med først i bladet denne gang. Det belyser den vei som kristen misjon bør gå i sin utvikling for å lykkes som en misjonsvirksomhet. Mye godt hjelpearbeide blir gjort av ikke kristne organisasjoner, og det er vi takknemlige for. Mye godt arbeide blir også gjort av kristne organisasjoner, og det er dette vi vil fokusere på her og nå. Selv om mye godt arbeide blir gjort er det likevel en fare for at de sosiale og kulturelle ting blir prioritert på bekostning av det åndelige arbeidet. All hjelp er viktig, og vi vil ta opp med Oddvar Linkas hvordan han ser på disse ting og vurderer den hjelpen som Care Mission skal være med å bringe på sine misjonsfelt.

Spørsmålene vi stiller er en samling av de spørsmål som vi får fra mennesker som begynner å interessere seg for Care Mission og gjerne vil vite hva de skal være med å støtte. Da begynner vi intervjuet:

Spørsmål: Som nevnt er det et spørsmål om hva man prioriterer i misjonsvirksomheten i Care Mission.
Oddvar: Det er selvfølgelig det åndelige arbeidet som det fokuseres på. At mennesker skal bli frelst og reddet for evigheten er vår aller største oppgave.

Spørsmål: Da var det vel også den åndelige siden som ble prioritert når du tok de første skritt på misjonsfeltet?
Oddvar: Ja, det er riktig. Det vil si at vår intensjon i starten var å støtte innfødte evangelister i Uganda, og vi reiste også dit for å begynne en slik virksomhet. Dette opplyste vi også om til de som hadde begynt å støtte arbeidet økonomisk. Dette var ikke vellykket, da vi straks fant ut at noen av de vi fikk kontakt med ikke var evangelister, og andre som var evangelister fikk støtte fra flere andre organisasjoner.

Spørsmål: Men vi som har fulgt med i rapportene fra Care Mission helt siden 2007 husker jo at Care Mission begynte å støtte et sosialt prosjekt, nemlig en førskole i Busia.
Oddvar: Det stemmer. Ved grensen mellom Uganda og Kenya lå en førskole der fattige enker drev skole for barn som ikke hadde mulighet for å kunne betale skolepenger. Og alle førskoler er skoler man må betale for å gå på, og ingen kan komme videre til vanlig folkeskole uten først å ha et dokument på at de har fullført en førskole. Så vi tok ansvar der og betalte hele driften av den skolen i flere år i begynnelsen.

Spørsmål: Men dette kan vi vel si var et sosialt foretak.
Oddvar: Jeg kan svare både ja og nei på det spørsmålet. Årsaken for at vi støttet dette prosjektet var at alle de enkene som drev denne skolen var kristne. De hadde sine faste bønnemøter, de underviste barna på skolen. De hadde 125 barn på skolen, og alle disse fikk høre om Jesus. Så i utgangspunktet tok vi dette som et skritt for den åndelige siden av Care Missions virksomhet, og ha til Jesus om at arbeidet skulle lykkes.

Spørsmål: Men, ved siden av skolevirksomheten, så dere noen resultater av at den åndelige delen dere satset på fikk gjennomslag?
Oddvar: Det gjorde vi. Vi fulgte jo opp arbeidet med regelmessige besøk, og vi så at det ble blant annet ble arrangert foreldremøter der det kunne være opp til et par hundre voksne tilstede. Og når vi var der så vi at disse møtene var en kombinasjon av orientering om hvordan deres barn utviklet seg på skolen, og et kristent møte der vitnesbyrd, sang og forkynnelse hadde sin plass. Det ble også servert mat til fattige familier under disse samlingene. Og det var i disse sammenheng vi først fikk se at evangeliets kraft fungerte i dette prosjektet. Mange av foreldrene kom til tro på Jesus og kom fram for å bli frelst i foreldremøtene, og etter hvert vokste det fram en menighet på flere hundre mennesker.

Spørsmål: Vi ser at når det gjelder bygninger som Care Mission setter opp, da er det stort sett barnehjem og skoler. Er det en spesiell årsak til det, og har dere planer om å utvide dette til flere ting?
Oddvar: Det er nok flere som har spurt om dette, og kanskje i første rekke tenkt på menighetsbygg. Der har vi nok ikke enda vært så aktive. Jeg har sett hvordan menigheter oppstår og begynner sine møter under trærne i bushen, og hvordan de fortsetter med å sette opp jordhytter eller enkle blikkskur som blir større og større ettersom menigheten vokser. Jeg har sett dem komme med en, to eller flere murstein som de vil gi til et bedre bygg, og jeg har sett at menighetens egne folk har vært istand til å sette opp sine egne bygg. Jeg har også sett at å kunne greie dette skaper en god følelse og et felles eierforhold til noe som de selv har ofret tid og krefter på. Jeg tror dette er en god ting som vi ikke bør ta fra dem.

Spørsmål: Betyr det at Care Mission aldri vil hjelpe til med menighetsbygg?
Oddvar: Nei, det betyr det ikke. Vi har forresten hjulpet til med et menighetsbygg i Uganda. Der kjøpte vi en tomt til den lille menigheten som holdt møter i en dårlig jordhytte. Og vi sa til de som ønsket at vi skulle hjelpe den menigheten at dersom de kunne hjelpe dem med å støpe en såle til bygget og sette opp veggene, da skulle Care Mission gjøre resten av bygget ferdig med tak, vinduer, dører, murpuss, maling etc. Og på den måten ble dette bygget satt opp.

Spørsmål: Er det andre bygg du kunne tenke deg å sette i gang med?
Oddvar: Ja, det er det. For eksempel små hytter til fattige familier. På dette området har vi forsøkt å gjøre noe, og vi har sett hvor stor hjelp det er for mennesker som faktisk ikke eier noe i denne verden. I de tilfeller vi har satt opp et slikt hus har det vært innenfor menighetsarbeide og den kristne omsorg som blir vist disse menneskene. Det er noen år siden vi har gjort disse ting, men kunne godt tenke meg noe slikt igjen. Behovene er meget store.

Spørsmål: Er det andre ting som du ser som gjøremål i fremtiden?
Oddvar: Ja, jeg kan tenke at det vil bli en utvidelse av det vi for en tid tilbake kalte for et prosjekt for enker. Det var en form for hjelp til selvhjelp for enker som ikke greier å skaffe seg selv og sine barn det de behøver for det daglige behov av mat og klær og et sted å bo.

Spørsmål: Det er vel kan hende også derfor at det begynte å bli bygd barnehjem?
Oddvar: Ja. Det var behovet som disse små hadde for det mest nødvendige i livet. Ofte satt jeg sammen med unge enker og samtalte med dem om deres barn. Noen av enkene hadde aids og var nær døden. De spurte om hjelp til sine barn, og om det var en mulighet for at vi kunne gjøre noe for barna når mamma var borte. Da snakket jeg ofte om barnehjem, og etter hvert ble dette også virkelighet for en del av disse bama.

Spørsmål: Men hvordan er situasjonen med de barna som kommer inn på barnehjemmene Care Mission har?
Oddvar: Den er veldig forskjellig, alt ettersom de har kunnet eksistere før de kom inn der. Noen av barna er også aids-smittet og må ha spesialbehandling. l og med at vår virksomhet er registrert og underlagt kenyansk lov. er vi helt ansvarlige for barna både når det gjelder helse, utdannelse og et verdig liv. Vi er helt selvstendig når det gjelder måten vi driver barnehjemmene pa, og benytter bare kristne arbeidere der, og gir barna den beste undervisningen om Jesus som de kan få.

Spørsmål: Har det blitt resultater av den kristne undervisningen som de får på barnehjemmene?
Oddvar: Det er det blitt. Nå har vi holdt på med barnehjem i noen år, og vi har sett at nesten alle de som har vokst opp på disse stedene har hørt budskapet om Jesus, de har tatt ham imot som sin personlige frelser, og i sine unge år blitt døpt i vann. Flere av dem er døpt i den Hellige Ånd og priser Herren i løste tunger. Og vi har grupper av massai jenter som er med i store frilufts kampanjer og synger og danser for Herren. De er også aktive i de lokale menigheter.

Spørsmål: Vi håper du i dette bladet kan gi oss en forklaring på hvordan arbeide både lokalt, nasjonalt og som et misjonsarbeide i andre verdensdeler er bygd opp. For det er jo et arbeide som stadig er under utvikling.
Oddvar: Det gjør jeg gjeme, og da kan hende vi skal avslutte dette intervjuet, og så skal jeg benytte bladet til å fortelle i detaljer hvordan arbeidet er bygd opp, og hvordan de forskjellige bygninger også er kommet opp og fungerer til sine formål.

Det har vært i Guds ledelse at vi har fått satt opp så mange bygg på så kort tid. I Kenya stiger prisene fort, og når vi ser tilbake fra den dagen vi begynte å bygge har nok verdiene på det som er satt opp steget med mange prosent. Ved Guds nåde har vi fått være i hans ledelse.

Da avlutter vi intervjuet, og vi sier takk for informasjonen så langt.

Jes 26:12:
Herre! Du skal hjelpe oss til fred. Alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.

Begynnelsen

Går vi helt tilbake til begynnelsen av den virksomheten som fungerer i dag må jeg fortelle hvordan den ble født fram etter at jeg forlot et kirkesamfunn som jeg hadde vokst opp i og var en del av i fjerde generasjon. Jeg var 19 år. Jeg ble døpt i den Hellige Ånd i et av kirkens lokaler, og jeg fikk se nødvendigheten av dåp i vann og ble døpt i en fri evangelisk forsamling i Fredrikstad. Dette forårsaket at jeg forlot den kirken jeg hadde vært medlem av. Jeg kom inn i Maran Ata bevegelsen, og reiste som evangelist der fra jeg var 20 år gammel. Etter et års tid sto jeg som forstander i Maran Ata Fredrikstad, og fungerte som det helt fram til 1964.

Virksomheten fortsatte etter hvert under et annet navn, nemlig Vekkelsessenteret.

Jeg hadde en tid gitt ut traktater og kontaktbrev og kalt den virksomheten for Vekkelsessenteret. Nå ble menigheten kalt med det samme navn.

I 1970 begynte jeg å besøke menigheter i London. Jeg fikk kontakt med flere forsamlinger med Vestindiske folk, og vi begynte å støtte en radiostasjon på Barbados i de Vestindiske Øyer. Det fortsatte med at jeg hadde møter i London flere ganger i året. I 1980 ble misjonsarbeidet flettet inn i virksomheten, og fikk bare en egen konto i vårt regnskap. Det var Afrika, nærmere bestemt Kenya som ble vårt første misjonsfelt, og senere hadde vi også en del arbeide i Tanzania.

Etter hvert startet vi også opp misjonsarbeide i Polen, dit vi regelmessig sendte trailere med brukte klær etc. I 1996 tok vi også over en misjonsvirksomhet i India, og reiste i noen år også dit hvor vi bygde opp barnehjem som hadde ca 100 barn, og vi støttet evangelister og møtekampanjer både der og i Afrika. Vi underholdt til sist 50 evangelister i Kenya og 50 evangelister i India. Det var en virksomhet i vekst.

I 2006 opplevde vi en splittelse i menigheten i Fredrikstad, og etterhvert som vi hadde samtaler med hverandre ble vi enige om at de som gikk ut (som stort sett var yngre mennesker) skulle overta misjonsvirksomheten, mens jeg skulle bli den ansvarlige for Vekkelsessenteret og virksomheten her hjemme.
Fra da av fungerte ikke misjonen under Vekkkelsessenteret lenger.

I slutten av 2006 ble Care Mission registrert som en ny misjonsvirksomhet med sitt eget regnskap.
Da vi ikke kunne registrere eiendommer i Kenya under Care Mission i Norge,  måtte vi den første tiden registrere eiendommer som leide eiendommer under navnet Oddvar Linkas.

I 2011 registrert vi Care Mission Kenya, som en kenyansk registrering med bare norske medlemmer i styret. Dette gjorde at vi nå kunne registrere alle eiendommene under Care Mission Kenya, og vi behøvde ikke lenger å betale årlige leier.

I mange år har Oddvar Linkas hatt et eget firma som en tid het Star Produkter. Dette satte, han nå nytt navn på og det ble TVøst. Gjennom dette firma går all salgsvirksomhet i forbindelse med trykksaker, CDer, DVDer osv. Og under denne virksomheten foregår også produksjon av disse nevnte ting, og dermed også innkjøp av alt utstyr til dette pluss til TV studio og tilhørende utstyr. Når det gjelder Vekkelsessenteret og Care Mission er disse registrert som virksomheter som er fritatt for både inntektsskatt og formuesskatt. Men TVøst er registrert som en forretningsvirksomhet som er underlagt både merverdiavgift og annen skatt.

På denne måten holder vi både Vekkelsessenteret og Care Mission utenfor forretningsvirksomhet, og driver disse kun med frivillige offer som kommer inn til arbeidet. Vi er ikke registrert som en virksomhet der de som ofrer til arbeidet kan få trukket av på skatten. Men er du med å gi så vet du at det du gir går til de formål som er annonsert i våre blad som vi sender ut gratis hver annen måned.

Senere har vi registrert massai hjemmet som er kalt Price of Peace.
Vi har registrert skolearbeide som er kalt Olkaijado School.
Og vi har registrert barnehjemmet med navnet Olkaijado Children Home.

Disse tre registreringer fungerer under Care Mission Kenya. Alle som arbeider i de forskjellige virksomheter vi har på misjonsfeltet er innfødte, og de er kristne mennesker som tar ansvar for både åndelige og sosiale behov. Som du sikkert forstår er det viktig for oss å få gjort alt grunnarbeide for misjonen på riktig måte. Dette for å slippe flest mulig triste overraskelser i
ettertid.

På neste side har jeg fotografert av noen tinglyste skjøter vi har på tomtene våre i Kenya. Gjennom vår advokat har vi nettopp hatt en gjennomgang av alle våre dokumenter i forbindelse med tomter, bygninger og virksomhet, og fått bekreftet at de er legale, og uforanderlige uten vår vilje.

Jeg håper at dette er en grei innføring i hvordan virksomheten begynte og hvordan den har utviklet seg fram til idag.

Eier Care Mission alle tomter og bygninger?
Hvordan er eierforholdene i virksomheter som drives der?

Foreløpig eier Care Mission Kenya alle tomter og bygninger, men også de forskjellige avdelinger av arbeidet som foregår på disse stedene. Men i hver avdeling er det et styre av innfødte som er ansvarlig for at driften følger kenyansk lov.

I Kenya er det en lov som sier at den som er rette eier av tomtene er også eier av det som er bygd på tomtene. Jeg tror at også for framtiden vil det være Care Mission Kenya som vil stå som eiere av tomter og bygninger. Det vil gjøre det mulig for oss å følge opp hva de forskjellige bygg blir benyttet til, samtidig følge opp vedlikehold av alt sammen. Det vil også hindre at eventuelt nye generasjoner tar i bruk tomtene og bygningene til helt andre ting enn de er bygd for.

I samtaler med ledere for kristen virksomhet i Kenya og Tanzania har jeg fått opplyst at misjonsarbeidet deres har mistet mange eiendommer på grunn av at de ble overført til de innfødte. Og vi vil ikke falle i den grøfta.
Når det gjelder eierforholdet i Busia og den nye tomta i Lomgosua, står vi helt fritt om vi vil leie bort eller selge deler eller hele tomtene og de bygg som er satt opp. Når det gjelder tomta i Kitengela har vi skrevet en kontrakt med de som ga oss tomta at den skal benyttes til misjonen, og alt som drives på den skal drives av Care Mission Kenya. Det betyr da at alle underavdelinger der må være under Care Missions kontroll. Allt må følges opp, regnskap kontrolleres. Vi kan ikke selge eller leie bort deler av denne tomta.
Når det gjelder arbeide som gjøres i Busia og som muligens settes i gang på den nye tomta i Lorngosua så er det mulig at vi etter hvert når vi ser at alt drives godt og sikkert at vi da kan overlate hele ansvaret, f. eks for en skole eller et barnehjem, til de innfødte, og at vi da bare tar inn en husleie for å holde bygningene ved like. Men dette er ikke aktuelt i dag.

At vi eier tomter og bygninger er egentlig noe vi også orienterte om ganske tidlig i virksomheten. Vi har hatt bare positive reaksjoner på dette, og jeg kan nok si at om folk blir kjent med Afrika og deres kultur vil mange bli overrasket over hvor forskjellig den er fra det vi opplever her hjemme i Europa. Holdninger og handlinger kan være så vidt forskjellige fra det vi er vane med, og for oss og alle dere som støtter dette misjonsarbeidet styrer vi denne delen av arbeidet på en så sikker å stø kurs som det er mulig å gjøre det. Vi har valgt den løsningen som vi ser er best, og vi har også i det tilfellet søkt Herren om råd. Vi står ansvarlig for ham. og for alle våre givere.

Kan du si litt om hovedbygget i Fredrikstad?
Hvordan er det innredet, og hva foregår der?

Det er det veldig interessant å si litt om. Som nevnt er bygget nå to bygg som er slått sammen, med gjennomgang mellom disse. Det eldste av disse hus har nå en leilighet og en liten hybel som er utleid til folk i menigheten her. I første etasje er det ei stue som vi kaller bondestue. Den har plass til ca. 30 mennesker, og her er det plass for samtaler, bibelundervisning etc.

Det er også lagerrom i dette bygget, og det er soveplasser for tilreisende som kommer. I det store bygget er det en stor møtesal der vi har hatt over 300 mennesker inne. Men i dag er den mest benyttet til TV studio som vi har bygd opp der med belysning, green-screen opplegg, kameraer, teknisk rom med mulighet for å styre alle kameraene fra det tekniske rommet uten å ha noen som betjener kameraene i salen. Salen er selvfølgelig også benyttet til våre ukentlige møter. Vi har også i dette bygget ovemattingsplasser for f. eks. forkynnere som skal bo der en uke eller to. Vi har også et stort og to mindre kontorer. Vi har et lagerrom for ferdige produkter som er til salgs. Og vi har et stort lager for diverse ting, bl.a. av brukte klær som skal til Afrika eller øst Europa.


Det er også en garasje i dette bygget. Et rom som vi kaller for «postkontoret», ligger også like ved vestibylen. Der ferdiggjøres blader, hefter, bøker CDer og DVDer, og der blir de pakket og sendt ut. Vi har mye plass, og vi kan faktisk få plass til mer virksomhet her dersom det er plass det er snakk om. Dette er en velsignelse fra Herren. Gjennom hele den tiden siden vi kjøpte disse bygningene har Herren sendt arbeidere både til å bygge og sette stedet i stand, og han har også sendt arbeidere så vi har kunnet drive med så mange forskjellige ting som vi egentlig gjør.

Noen sier til oss at vi kunne vel kutte ned på noe av dette så det ikke ble så stor jobb og så mye tid til denne tjenesten. Men når jeg ser på arbeidet vet jeg ikke hva vi skal kutte ut. Jeg er i grunnen tent for å fortsette i samme spor, med samme iver og glød som jeg hadde i min ungdom. Bygget er som sagt stort, men det arbeidet som nå har utviklet seg i stor fart er også blitt stort og vil etter hvert behøve mer plass. Vi er i alle fall veldig takknemlige til alle som gjennom årene har bidratt til at vi i dag har et så bra bygg som nå står som et hovedkontor for misjonsarbeide både her hjemme i vårt eget land, i skandinavia og Polen og i Afrika.

Hvor mange er det som arbeider i Care Mission her i Norge?
Hvor stor prosent går bort i administrasjonsutgifter?
Alle avdelinger behøver vel å være betjent?

Jeg er glad jeg kan svare veldig positivt på alle disse ting. Jeg vil svare på det siste spørsmålet først, og nevne noen av de gjøremål vi har.

1 : Møtevirksomhet
2: Radiosendinger ( 7 timer hver uke)
3: TV opptak.
4: Kontakt med misjons feltene via telefon, sms og mail..
5: Utsendelse av Care Mission Magazine 6 ganger i året på norsk og polsk.
6: Utsendelse av Lydavisa til norske givere 6 ganger i året.
7: Kontaktbrev hver måned.
8: Skrive og trykke Care Mission Magazine
9: Sette sammen Lydavis med misjons rapporter etc.
10: Skrive og trykke hefter og bøker.
11 : Besøke personer, familier og menigheter med orientering etc.
12: Kjøkkentjeneste, rengjøring og rydding i bygningene
13: Trykke bibleundervisning på norsk og engelsk.
14: Besøke steder i våre egne land, Polen og Afrika.
15: Føre regnskap for Vekkelsessenteret, Care Mission, Care Mission Kenya og også for TV øst.
16: Pakke og sende ut bestilte varer.
17: Tilsyn med vedlikehold av bygget.
18: Betjene Care Missions nettside.
19: Korrespondanse og forbønnstjeneste.
20: Programskaping for TV program som sendes over to TV kanaler pr. uke.

Spørsmål nr. 2: Ca. 20 % av det som kommer inn går til betaling av utsendelse av orienteringsstoff via trykksaker , CD og DVD. Ved siden av dette betaler vi strøm, noe vedlikehold og reiser for innfødte som kommer til oss på besøk for å orientere om sin tjeneste i Kenya.

Spørsmål 3: Til alle disse oppgavene er vi 12 stykker i arbeide. Det er en kjensgjerning at mange av oppgavene faller på ganske få personer, men sammen greier vi å betjene alt dette. Alle arbeider «dugnad». Ingen av oss er lønnet, og det er derfor at også så stor prosent av innkomne midler går ut til misjons feltene og vi kan gjøre så mye på kort tid.

Care Mission med nytt millionprosjekt i Kenya.

Når vi leser om Elias da han sto på fjellet og ventet på Guds svar, står det følgende:

1Kong 19:11-12

11 Han sa: Gå ut og stå på fjellet for Herrens åsyn! Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet.

12 Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susen.

Før Elias fikk budskapet gjennom den stille susen fikk han se en sterk storm fare fram foran Herren, og deretter et jordskjelv og en ild. Det var som om Herren ville rive bort ting som stengte før han kunne tale til Elias. På samme måte er det ofte at ting skjer når Herren vil ha oss i tale. Vi kan ha tanker og meninger om ting som skjer omkring oss, og når vi ser mot framtiden kan den være uoversiktlig. Men det er en som våker over sitt ord, og han kjenner også tiden vi lever i og den tid som enda kan hende ligger foran oss.

I Kitengela begynte det på samme måte. Det var Herrens verk. Han viste meg i et syn både stedet og de første bygningene som skulle settes opp. I dag er det på plass og fungerer.

Det er omtrent 2,5 millioner slumbeboere i ca 200 bosetninger i Nairobi som representerer 60% av Nairobis befolkning. Kibera er den største slum i Afrika og en av de største i verden, og der lever det ca. 250.000 mennesker.

Inntil nylig hadde Kibera ikke vann og det måtte hentes fra Nairobi dam. Det vannet er ikke rent og forårsaker tyfus og kolera. Nå er de igang med å legge noen vannrør inn der. Noe av det blir betalt av verdensbanken.

Nøden i Kibera roper etter folk til å hjelpe.

Hvorfor skriver jeg dette stykket?

Vi møtte en gammel kvinne. Hun bodde i Malaà, et godt stykke fra Kitengela. Sammen med sin mann hadde hun åpnet sitt hjem for å ta inn barn fra slummen i Kibera. De rom hun hadde i huset ble fort fulle, men hun hadde et hjerte for disse barna som hun hadde sanket inn siden 2012. Ekteparet var over 80 år, og for få uker siden døde mannen, og enken som blir kalt «Mama Faith» «Mamma Tro», sto alene med barna som skulle ha mat og stell og skolegang. Vi fikk kontakt med noen mennesker fra Norge som har hjulpet henne med en del økonomi for å få dette til, men nå tårnet problemene seg opp.

Disse barna var ikke registrert, og myndighetene hadde vært der og sett at forholdene i det huset ikke var bra, og hun fikk frist til utgangen av året 2016 til å forandre det meste i huset. Dette ble for dyrt og hun greide det ikke. Nøden var stor og dersom ikke man kunne finne en løsning på dette problemet, måtte barna ut av huset til nyttår. Altså ville deres vei gå tilbake til Kibera og slummen. Av våre norske venner ble vi spurt om råd, og Oddvar har hatt samtaler med dem, og også besøkt dem her i Norge for å forsøke å finne en løsning på dette problemet. Og sammen er vi nå igang for å kunne registrere hvert av disse barna, prøve å finne ut om de har slektninger, gå igjennom helsesjekk på hver enkelt av dem etc. og så finne veien videre. Dette er et stort arbeide, men det er altså påbegynt. For å kunne ivareta en del barn, må vi flytte disse til Kitengela der vi har en stor tomt, og der tilfluktstedet for massaijentene også finnes. Så løsningen blir altså at – – –

Care Mission bygger barnehjem i Kitengela!

Jeg har lyst til å oppmuntre deg som leser til å være med i det store arbeidet som vi nå står foran.

Når du sender inn ditt offer kan du krysse av i rubrikken for FADDERBETALING dersom det er et månedlig beløp du ønsker å gi, Da merker du blanketten med FADDERBETALING B (som vi da registrerer som gave til barnehjemmet.) Er det et engangsbeløp så benytt rubrikken GAVE TIL MISJONEN B, så blir dette bokført som gave til barnehjemmet.