Care Mission

By

GJØR VI HVA VI KAN?

Mark 14:8
Hun gjorde det hun kunne.
Jesus besøkte Simon den spedalskes hus. Mens de satt til bords kom en kvinne med en alabasterkrukke med kostbar nardus-salve. Hun knuste krukken og helte oljen utover Jesu hode. Da var det at noen reagerte og sa at den salven kunne bli brukt til noe helt annet.

Teksten handler om en type ofre. Det handler om den typen offer som skal markere hver enkelt troendes liv. Det er den typen offer som man snakker om som Paulus i
Rom 12:1
Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.

Jesus er på vei til Golgata. Når han går, uttrykker en kvinne dypet av sin kjærlighet og hengivenhet til ham ved et kostbart offer. Hennes kjærlighet blir misforstått av andre, men den berømmes av Herren Jesus. Faktisk forteller han de rundt seg at hun har gjort alt hun kunne gjøre, og at offeret hennes vil bli husket  for alltid. Faktisk oppfyller jeg den profetien når jeg nå tar fram denne fortellingen fra Bibelen.

Jeg vil at vi skal se på dette avsnittet i noen minutter og mens vi gjør det, vil jeg at vi skal tenke tanken: Hun har gjort det hun kunne.
Når vi tenker på offeret hun ga for Herren, må vi stille oss spørsmålet: Har vi ofret noe? Har vi gjort det vi kunne for ham? Har vi gitt alt vi kan gi? Legg merke til tre områder der hun gjorde det hun kunne. Og når vi gjør dette da søk i hjertet ditt og se om du har det.

Hun har gjort det hun kunne:
Mark 14:3-4
3 Han var nå i Betania, i Simon den spedalskes hus. Og mens han satt til bords der, kom en kvinne som hadde en alabastkrukke med ekte, meget kostbar nardussalve. Hun brøt i stykker alabastkrukken og helte salven ut over hans hode.
4 Men noen ble harme og sa seg imellom: Hva skal det tjene til å sløse bort salven slik?

Hun knuste en krukke med salve og helte den på Jesu hode. Denne salven ble verdsatt til  ca en årslønn. Denne salven ble produsert fra en sjelden plante som vokste i India. Den var veldig dyr og mange mennesker sparte i årevis for å kunne skaffe dette til sine egne begravelsesforberedelser. Denne kvinnen, som mange tror er Maria som det står om i Joh 12, helte den imidlertid ut på hodet til Herren Jesus.

En gammel østerlandsk skikk har med gravritualer å gjøre. Etter at den avdødes kropp hadde blitt vasket og smurt, ble boksen som inneholdt balsameringskrydderne knust og fragmentene ble begravet med
den døde. Kanskje dette var i kvinnens tanke.

Uansett årsak er en ting tydelig: Hun ga alt hun hadde til Jesus til hans ære! Spørsmålet kommer selvfølgelig til oss: Har vi brutt alabasterkrukken i livet vårt og hellet  ut hver eneste dråpe for ham? Dette er tanken som opptok Paulus ‘sinn da han møtte sin egen død,
2Tim 4:7
Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.

Vi bør se på våre liv og spørre oss selv om vi har gitt alt vi har og er til ham. Du forstår, hennes offer var det ytterste uttrykk for hennes kjærlighet og tilbedelse til Herren Jesus. Hun ga alt hun hadde! Har vi plassert alt vi er på alteret for ham? Tenk på det på alvor. Hva har du gitt ham?

Jesu uttalelse om kvinnens offer oppsummerte dybden i hennes tjeneste for ham. Han sa ganske enkelt at hun hadde gjort alt som var i hennes makt. Uttrykket «hva hun kunne» refererer til alt hun hadde. Det var mange ting hun ikke kunne gjøre for Jesus, men ved å salve ham med den kostbare salve ga hun ham alt hun hadde. Tjenesten hennes var absolutt.

Da kritikerne begynte å klage fortalte Jesus dem at det denne kvinnen  hadde gjort, var å benytte en anledning til å tjene Herren.
Da muligheten bød seg, utnyttet hun den og opplevde en velsignelse i sitt liv.

Når Guds Ånd taler til våre hjerter er det på tide å trappe opp og tjene Gud. Altfor ofte går vi glipp av de spesielle øyeblikkene med tjeneste for Jesus når vi ignorerer impulsene og ledelsen av Den Hellige Ånd. Det er grunnen til at Bibelen ber oss om å være forsiktige, så vi ikke utslukker Guds Ånd,
1Tess 5:19
Utslokk ikke Ånden!

Hvor mange ganger har vi ignorert impulsene fra Guds Ånd og gått glipp av muligheter til å tjene Herren? Vi må oppleve det øyeblikk der han taler direkte til oss, og vi må  reagere umiddelbart. Før vi er villige til å lytte og følge Åndens røst vil vi aldri gjøre alt vi kan for ham. Herren søker de menneskene som har overgitt alt de har, alt de er og alt de håper å være til Herrens vilje. Han leter etter mennesker som vil innta tjenesteplass for ham. Han leter etter dem som  vil svare når han taler til dem. Han leter etter dem han kan gi dette vitnesbyrd: «De har gjort det de kunne.»

På Kristi tid satt ikke folk ved et bord for å spise måltidene. Bordene de brukte var lave ned mot  gulvet, og folket la seg rundt bordet ved måltidet. Vanligvis var hodene deres nær bordet mens føttene var lenger borte. Dette vil bety at alle som går opp til en person i en slik stilling, vil være betydelig høyere enn personen ved bordet. Det antas derfor at denne kvinnen ville ha inntatt en knelende stilling i nærheten av Jesus, for å salve hodet hans med salven.

I dette ene øyeblikket viste hun et stort vitnesbyrd om overgivelse. Ved å knele for ham og salve ham, erklærte hun sin tro på ham som Messias. Hun fortalte alle som så henne gjøre det hun gjorde at hennes tro var på Herren Jesus Kristus. Hun overga i det øyeblikket alt til ham!

Hennes handling med kjærlighet og tilbedelse ga også et sterkt vitnesbyrd om hvem hun trodde Jesus var. Du forstår, det var fire klasser av mennesker som ble salvet på den tiden: Konger (2. Kongebok 9: 3), prester (2. Mosebok 29: 7), profeter (1. Kongebok 19:16) og de døde (Johannes 19: 39- 40; Lukas 23:56; Markus 16: 1).
Jeg tror at denne kvinnen ved sin uselviske handling anerkjente Jesus for å være alle disse tingene for hennes hjerte.

Jesus er alle disse tingene. Han er kongenes konge, Åp 19:16. Han er den store ypperstepresten, Heb. 3: 1. Han er profeten, Matt. 13:31. Han var død, men lever for alltid, Åp 1:18. Dette trodde hun og hennes handling var en bekreftelse på hennes tro.

Hun var mer opptatt  med hvem Jesus var og er enn hans egne disipler. Hun trodde at Han var i ferd med å dø. Hun visste tilsynelatende at kroppen hans ikke ville være tilgjengelig for å bli  salvet etter døden, så hun gjorde det på forhånd.
Det er ikke sikkert at hun kunne se utover korset og graven til en dag da Jesus ville stå opp fra de døde og innta  ærestronen i himmelen. Men hun var fullstendig overgitt til Herren Jesus Kristus.

Hva med deg? Er du overgitt til samme nivå som denne kvinnen? Viser livet du lever at du kneler foran ham som absolutt Herre og Gud? Da hun ankom stedet, hadde hun virkelig gjort alt hun kunne gjøre.
På samme måte som Maria knuste salvekrukken slik at hvert dråpe ble tømt ut så la oss bryte livene på Hans alter, slik at han kan hente ut den aller siste dråpen av herlighet fra oss. Det er prisen på overgivelse!
Det er en historie fra Midtøsten om fire brødre som bestemte seg for å ha festmåltid. Ettersom vin var ganske dyrt, konkluderte de med at hver av dem skulle ha en lik mengde og legge den til fellesforsyningen. En av brødrene derimot tenkte å slippe unna utgiftene til et slikt bidrag og bestemte seg for å ta med vann i stedet for vin. «Det vil ikke bli lagt merke til,» resonnerte han.

Men på festen når vinen ble helt ut, var det ikke vin i det hele tatt. Det var bare vann. Hver av de fire brødrene hadde tenkt likt: «La de andre gjøre det. Vann er rimeligere.»

Hun har gjort det hun kunne! Kan  Jesus  si det samme om livet mitt? Kan han si det om ditt?

By

Frykt ikke!  

Frykt ikke

Vi må ha mot til å konfrontere frykten. 
Hvordan gjør vi det?
Jeg tar utgangspunkt i Neh.4,1-23.
Herfra henter jeg fram fem prinsipper å leve etter som vil hjelpe oss med å  lykkes med å konfrontere frykt.
Først skal vi se på noen fakta: 

1: Konflikt er uunngåelig: 
Neh 4.1-3
 1 Da nå Sanballat hørte at vi bygde på muren, ble hans vrede opptent.  Han ble ytterst forbitret og spottet jødene
2 og sa til sine brødre og til stridsmennene i Samaria: Hva er det disse  usle jødene gjør? Skal de ha lov til slikt? Skal de få ofre? Skal tro de vil få  verket fullført i dag? Kan de få liv i de forbrente steinene som ligger i hauger?
 3 Og ammonitten Tobias, som stod ved siden av ham, sa: La dem bygge så  mye de vil – bare en rev hopper opp på steinmuren deres, så vil han rive  den ned! 

2: Bønn er absolutt nødvendig: 
Neh 4:4-9
4 Hør, vår Gud, hvordan vi er blitt foraktet! La deres spott falle tilbake på  deres eget hode, og la dem bli til rov i fangenskaps land!
5 Dekk ikke over deres misgjerning, og la ikke deres synd bli utslettet for  ditt åsyn! For de har krenket deg så bygningsmennene hørte det.
6 Så bygde vi da på muren, og hele muren ble satt i stand til sin halve  høyde. Og folket hadde godt mot på arbeidet.
7 Men da Sanballat og Tobias og araberne og ammonittene og asdodittene  hørte at det gikk framover med utbedringen av Jerusalems murer, og at  revnene tok til å fylles, ble de meget vrede.
8 Og de sammensverget seg alle om å komme og kjempe mot Jerusalem og  lage forvirring der.
9 Men vi bad til vår Gud, og vi stilte ut vaktposter mot dem dag og natt til  vern mot dem.

3: Fortvilelse er forståelig: 
Neh 4. 10-12
10 Da sa jødene. Kreftene svikter hos arbeidsfolket. Grushaugene er for store. Vi makter ikke lenger å bygge på muren.
11 Og våre motstandere sa: De må ikke få vite eller merke noe før vi står midt iblant dem og hogger dem ned og slik gjør ende på arbeidet. ..
12 De jødene som bodde i nærheten av dem, kom fra alle kanter og sa til Oss vel ti ganger: Hvor dere vender dere hen, så vil de angripe oss!

4: Enhet er viktig: 
Neh 4.13+19-20.
13 Men da stilte jeg folket opp på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene. Jeg stilte dem opp etter deres ætter med sine sverd og spyd og buer.
19 Jeg sa til stormennene og forstanderne og til hele folket: Arbeidet er stort og omfattende, og vi er spredt på muren langt fra hverandre.
20 På det sted hvor dere hører basunen lyder, der skal dere samle dere hos oss. Vår Gud vil stride for oss.

5: Grunnlag for en sikker seier: 
Neh 4:21-23
21 Så arbeidet vi da på verket mens halvdelen stod der med sine spyd, fra morgenrøden rant opp til stjernene kom fram.
22 På samme tid sa jeg også til folket: Hver mann og hans tjener skal bli natten over inne i Jerusalem, så vi kan ha dem til vakt om natten og til arbeid om dagen.
23 Og verken jeg eller mine brødre eller mine tjenere eller vaktmennene som fulgte meg, kom av klærne. Hver mann hadde sitt våpen hos seg, og vann.

Hvis du har klaustrofobi, har du frykten for lukkede steder.
Hvis du har akrofobi, har du frykten for høye steder.
Hvis du har astrafobi, er det tordenvær som skremmer deg.
Hvis du frykter skitne ting, har du mysofobi.
Hvis du rødmer når du er redd for noe, er det erytrofobi du opplever.
Men den farligste av alt er homilofobi; det er frykten for prekener!

Jeg skal fortelle om en mann, jeg vil ikke oppgi hans navn, han utviklet forferdelige panikkanfall mens han pendlet til jobb hver dag. Han bestemte seg for å snakke med en psykiater. –

Han sa til psykiateren: «Dette er forferdelig! Jeg har utviklet en grusom frykt og har angstanfall hver gang jeg setter meg i bilen sammen med disse fire gutta og pendler til jobb. Det er blitt en spesiell frykt for tunneler. Hver dag kjører vi gjennom den samme lange tunnelen. Jeg får panikk. Jeg begynner å svette. Jeg blir til og med svimmel. Blir jeg gal ?»

Psykiateren smilte og sa at han forsto mannens problem. Mannen sa: «Hva er det? Mister jeg forstanden?» Psykiateren svarte: «Nei, nei, nei, gutten min. Du har noe veldig vanlig i disse sakene. Du har det som kalles carpooltunnelsyndrom.»

Ja, det er sannelig satt mange navn på ting som har med frykt å gjøre. Men spørsmålet mitt idag er Hva er du redd for?

En av de reality-TV-programmene som nylig har kommet ut har ideen om å få folk til å gjøre ting de er redde for, som å la ansiktene dekkes av insekter som biter, svømmer i iskaldt vann eller spise ting som er veldig ekkelt.

Uansett hva din frykt er grunnet i, og hva du forsøker å gjøre for å vinne over den, så skal vi se på en modig mann som Bibelen forteller om. Dene mann er nemlig Nehemia.

Nehemia har forlatt hovedstaden i Persia, og jobben sin som kongens munnskjenk og høyre hånd, og er i Jerusalem for å rekonstruere murene. v Vi ser på oppgaven med å gjenoppbygge, og vi oppdager at dette ikke var en enkel oppgave. Men det vi også oppdager er at Nehemia ikke er en som gir opp.

Så han lærer oss at vi må ha mot til å konfrontere frykt.
Men spørsmålet vi stiller i dag er hvordan vi konfronterer frykt?
Når vi tror på Jesus, hvordan overvinner vi frykten?
Vi finner i svaret i Neh 4: 1-23, fem prinsipper å leve etter som vil hjelpe oss med å lykkes med å konfrontere frykt.

Det første prinsippet vi lever etter for å konfrontere frykt er at konflikt er uunngåelig.
Det vi lærer med en gang er at Sanballat og hans angrep er alvorlige. Nehemias planer vil forstyrre lønnsomheten og ødelegge deres økonomiske overherredømme.

Så deres reaksjon lærer oss at … 
1 Den troende må være villig til å høre den personlige fornærmelsen.
Ser du, vi må få litt tykk hud.
Og det hadde også disse arbeiderne, for beskyldningene kom.
De fortalte at de var svake for å være trofaste og overgitt til Gud.
Det er ingen seier uten krigføring; det er ingen mulighet uten motstand; det er ingen seier uten årvåkenhet. For hver gang Guds folk sier: «La oss stå opp og bygge,» sier Satan, «La meg stå opp og kjempe imot.»

2: Den troende vet at hans tro på Gud vil bli latterliggjort. Dette opplevde de troende i Jerusalem.
De ble spottet og gjort narr av.
De ble fortalt at deres innsats var absurd og latterlig.
Når denne typen ting skjer, er det lett å begynne å tro dem:
Men i sin egen frustrasjon visste Nehemia hva han skulle gjøre!

3: Det andre prinsippet vi lever etter for å konfrontere frykt er at bønn er absolutt nødvendig
Den troende kjemper kampen på kne for Jesus.
De fleste vil stå klar til å krangle og slå tilbake. Men det gjorde ikke Nehemia.
Han fulgte rådet i
Ord 26:4
Svar ikke dåren etter hans dårskap, for at ikke også du selv skal bli ham lik!

I stedet demonstrerer Nehemia at når det kommer konflikt og frykten slår til, er det på tide å be.
Det er på tide å be fordi det i realiteten er et angrep mot Gud. Så la han håndtere det.
Du må forstå at Nehemia ikke skjuler hvordan han har det. Han er ærlig i hvordan han har det.

Han tar bare problemet fram.
Fraværet av nidkjærhet er et mest alarmerende symptom, og tilstedeværelsen av indignasjon kan være bra. For hvis vi ser på fiendens angrep er det et angrep ikke bare mot oss som mennesker, men imot Guds verk.
Den troende vet at fiendenes angrep vil komme på en slik måte at vi vil gi opp.
Tidspunktet for angrepet er strålende. Det er en avgjørende tid. Muren er bare halvbygd. Men hemmeligheten bak suksessen blir nevnt her … «Vi bygde muren.»

Dette lærer oss i å ikke bruke tid med kritikere. Når du vet hva Gud har kalt deg til, holder du deg til oppgaven.

Den troende må forberede seg på bygging og kamp.
Da Sanballat og hans kamerater oppdager at deres opprinnelige fornærmelser ikke holdt byggherrene i Jerusalem i sjakk, trapper de opp trusselen. De forbereder seg på kamp. Og beskrivelsen er veldig tydelig for oss. De har omringet Jerusalem. Men legg merke til den todelte løsningen. Legg merke til bønnen, og legg merke til arbeidet. De ba og satte vakt. 

De levde slik det står i
Jak 4.7
Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere.

Det tredje prinsippet vi lever etter for å konfrontere frykt er at fortvilelse er forståelig.
Den troende kan bli utbrent av oppgavens enorme størrelse.
Ser du, den forrige løsningen var ikke slutten på Nehemias problemer. Arbeidet med det nye prosjektet har gjort at de er slitne. Tretthet har begynt, og de føler seg frustrerte.
Det som virkelig plager dem, er mursteinene. Overalt de går er det ødelagte steiner, uttørket mørtel, skitt og rusk. Det var søppel overalt. Det fikk dem til å miste perspektiv.

For å fortsette vanskelighetene sørger Sanballat og vennene hans for at ordet kommer ut.
De har tenkt å drepe for å stoppe arbeidet. Den troende kan bli distrahert og lammet av angrepstrusselen.

Fiendene ønsket at de skulle tro at det ikke var noen mulighet til å unnslippe.

Det fjerde prinsippet vi lever etter for å konfrontere frykt er at enhet er viktig. Folket stilte seg opp. Å bli drept var ikke det de meldte seg på.
Det viser oss noe om iboende visjoner.
Det er alltid detaljer i en visjon som mangler fordi vi ikke vet alt som kommer til å skje.
Det vil alltid oppstå noe uventet. Jeg setter pris på hvordan Nehemia takler det. Han tar hensyn til byggherrens bekymringer og frykt. Han reviderer planen og gjør det praktiske. Han forsterker de svake stedene der fienden mest sannsynlig vil angripe.

Den troende skal oppmuntres av sannheten om Gud.
Nehemia erkjenner at visjonen for et gjenoppbygd Jerusalem egentlig er en åndelig sak. Det er ikke noe mindre. Han ville ha satt pris på apostelen Paulus’ ord i
Rom 8:31 …
Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss?

De trenger ikke være redde. Hvorfor? Alt de trengte å gjøre var å regne med Herren. Jeg liker dette fordi Nehemia ikke snakker om umuligheten av oppgaven. Han gir ikke æren til sine fienders makt. I stedet krever han en ny fokus. De skal huske Guds kjærlighet. De skal huske Guds kraft. Han er en fantastisk Gud, som er god, pålitelig og trofast.

Den troende er villig til å bli en del av løsningen. Og i prosessen oppdaget de nok en gang at dette ikke bare var en fysisk sak. Det var åndelig. De visste at Gud kjempet for dem!

Det femte prinsippet vi lever etter for å konfrontere frykt, er grunnlag for en sikker seier.
Den troende må være bevisst om arbeidet. Vet du hvorfor? Fordi det er Satans mål å skremme deg og få deg til å slutte! Så når vi er slitne og frustrerte, er det på tide å få fokus tilbake, slik at vi kan fortsette arbeidet.

Legg merke til hvordan Nehemias’menn arbeidet.
De var avhengige av Gud, og de gjorde alt de kunne, til og med dobbelt plikt. De var på oppdrag fra Gud. Og de viser oss som eksempel.

Den troende er på vakt. Vi blir bedt om å stå for en åndelig virksomhet. Dette er ikke for halvhjertede! Vi tåler vanskeligheter for Herrens skyld. Det er slik at vi kan si hva apostelen Paulus sa:
2Tim 4:7
Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.

Det var en veldig spesifikk grunn til at bygningsarbeiderne klarte å konfrontere frykten.
Det er rett og slett dette …
Gud er uovervinnelig. Dette er virkeligheten. Når Gud er i det, er det ingen grunn til å frykte.

Hvordan gikk det med byggingen i Jerusalem?
Fiendene angrep aldri. Deres svakhet viste seg når Guds plan ble fulgt. De var egentlig ikke istand til å kjempe mot Herren. Byggingen fortsatte. Og deres fienders svakhet ville gi bygningsarbeiderne enda mer frimodighet i fremtiden da de husket at Gud har omsorg for sitt verk.

Men den tristeste virkeligheten er at visjon ofte dør på grunn av kritikernes holdninger, enten kritikerne er ondskapsfulle eller velmenende. Frykten setter inn, og det gjør også lammelse. Nehemia nektet å gi etter for kritikken eller frykten.

Har Gud gitt deg en visjon? Har Gud kalt deg? Gud har en tjeneste for alle troende.
Gud har bedt deg om å ikke gi opp din hellige ambisjon. Og i prosessen, husk fiendens formål. Han jobber ikke for deg, men mot deg. Hvis du ikke elsker Jesus, vil han hindre deg i å ha et forhold til ham. Og hvis du elsker Jesus, så vil fienden hindre deg i å dele det med andre. Når vi velger Guds agenda, invaderer vi fiendens territorium. Det kommer ikke til å være enkelt. Likevel må vi ha mot til å konfrontere frykt.

De som vil konfrontere frykten, og gå videre uansett konsekvens, vil oppleve Guds velsignelse over sitt liv.

Konfronter frykten, og bygg muren uansett om konflikt er uunngåelig, og siden vi gjør Guds arbeid, kan vi tåle fornærmelser og latterliggjørelse.

Konfronter frykten, og bygg muren uansett, fordi vi vet hvor styrken vår er. Den er ikke i hvem vi er og hva vi gjør, men i hvem Gud er; og hvis Gud er for oss, hvem kan være imot oss?

Konfronter frykten, og bygg muren uansett … fordi vi ikke gjør dette alene; Gud har gitt oss noen å samarbeide med; så bli oppmuntret, ikke vær motløs, vær våken, ikke distrahert; ha for øye å oppfylle Herrens plan gjennom deg.

Så gir jeg deg et skriftsted til slutt i dette lille heftet:
Fil 2:13:
For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag.

By

Bli en menneskerfisker

Bli en meneskefilker

Matt 9:35-38

35 Og Jesus drog omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket, og han helbredet all sykdom og alle plager.

36 Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.

37 Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få.

38 Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!

Jesus sa: «Høsten er stor.» Det er mennesker som behøver å høre evangeliet. Det er et arbeid som skal gjøres. Og en av de største farene ved de moderne menigheter  er at vi ikke ser dette som det viktigste arbeidet. Alt annet kommer før arbeidet med å nå de ufrelste med Guds ord.

Da Jesus hjalp menneskene rundt seg, møtte han deres fysiske behov, men han var i stand til å se utover nettopp det. Jesus var i stand til å se deres dypeste behov. Da Jesus så på mengdene rundt seg hadde han medfølelse med dem. Dette ordet betyr bokstavelig talt «å bli beveget i hjertet.» Han så virkeligheten av behovet til menneskene rundt seg. Han så situasjonen de var i og han prøvde å dele denne innsikten med disiplene sine. Han ønsker fortsatt å dele denne innsikten med deg og meg! Han vil at vi skal se mennesker slik de virkelig er. Han vil at vi skal bli rørt i hjertet akkurat som han var. Han vil at vi skal kunne se høsten gjennom hans øyne. Det er tanken jeg vil poengtere i dette stykket: Å se høsten gjennom Jesu øyne! Måtte Herren hjelpe oss med å se de tapte menneskene rundt oss slik han ser dem!

Vers 36 forteller oss at han så at det var tid for høst.

Da Jesus så på de fortvilte menneskene rundt seg, så han dem som de virkelig var. Han var i stand til å se utover fasadene av egenrettferdighet og selvtillit. Han så den smerte, ensomhet og elendighet de følte i hjertene!

Jesus så et folk som var fortvilte, slitne og hjelpeløse på grunn av belastningen av sine synder og de urealistiske forventningene som deres religiøse ledere tvang på dem. Han så et folk som var «spredt». Bokstavelig talt «å bli kastet eller kastet ut.» Mennesker som beveget seg målløst gjennom livet uten retning og planlagt mål, mennesker som levde livet uten hyrde for sjelene sine. Han så et folk som var fortapt.

Vi trenger å se mengden slik Jesus så dem! Her bor en familie. De virker glade. De har gode jobber, masse penger, et fint hus og alle tingene denne verden kan tilby dem. Mange slike mennesker bor i disse samfunnene rundt oss. Men hvis du kunne se inn i deres hjerter, ville du se uro, frykt, ensomhet og desperasjon. De har ingen svar på spørsmålene sine. De trenger Herren!

En annen familie. De har ikke så mye som den første familien, men de jobber og de har et sted å bo. Deres liv er drevet av alkohol og narkotika. De virker som motstandere av evangeliet og er ikke åpne mot dem som prøver å fortelle dem om Jesus. Men hvis du kunne rive ned deres «fasade» og kikke inn i sjelen deres, ville du se mennesker som er redde for å dø og til og med redde for å leve. De er mennesker uten håp, og de trenger noen til å se dem som de virkelig er. Den som kan se dem som de er og fortsatt elske dem, det er personen som kan nå dem for Jesus!

Jeg kunne fortsette å nevne eksempler, men det Jesus virkelig så var slutten på disse menneskers eksistens. Han visste at uten et forhold til ham, var de alle dømt til å gå fortapt i helvete. Det er det vi trenger å se når det gjelder mennesker vi møter på vår vei.  De kan se ut som om de har alt sammen, men de går fortapt dersom de ikke blir frelst ved Guds nåde. Kan du se dem som de virkelig er? Kan du se dem som han ser dem? Han kjenner deres tilstand, men likevel elsker han dem fremdeles. Måtte Herren hjelpe oss med å se høsten gjennom hans øyne!

Vers 37 forteller oss at Jesus så høsten, og han så behovet.

Jesus så på folkemengdene rundt ham og han så en «stor» høst. Jeg er sikker på at alle disiplene så folk presse og skyve seg fram  for å høre Jesu ord. Men Jesus så mer! Han så mennesker som trengte å bli frelst av nåde. Han så en høst som var moden for å sankes inn! Han så utover deres tilstand og han så et folk som kunne bli frelst, forvandlet og frelst! Han så ikke problemene, bare potensialet og mulighetene!

Hva ser vi når vi ser på menneskene rundt oss? Ser vi syndere fortapt i sin synd? Ser vi mennesker som lever som hunder og ikke bryr seg? Ser vi mennesker som de er, eller ser vi hva Herren kunne gjøre dem til dersom de kom til ham? Det er synet Jesus hadde på tapte mennesker. Han så dem ikke som de var, men som de kunne bli ved Guds nåde! Vi trenger den samme visjonen hvis vi skal nå mennesker! 

En dag sto Jesus sammen med sine disipler utenfor samaritanernes by. Samaritanerne var et folk som blev foraktet av jødene på Jesu tid. 

I Samaria bodde en mengde jøder som hadde giftet seg med hedninger fra det babylonske fangenskapets tid. Jesus reiste til en samaritansk by og talte med en syndig kvinne. Han så henne ikke bare som hun var, men som hun kunne bli gjennem Guds nåde. Han frelste henne, og mange samaritanere ble også frelst, fordi Jesus så på høsten som stor og rikelig. Hans ord til disiplene til Johannes er veldig interessante! 

Joh. 4,25-41.

Det jeg prøver å få oss til å forstå er denne sannheten: Det er mennesker rundt omkring som trenger Jesus! Høsten er stor. Mange er modne for valget, vi trenger bare å se det og gjøre noe med det! La Herren hjelpe oss med å se høsten gjennom Jesu kjærlige øyne.

Jesus peker på et stort problem i vers 37:

Da Jesus så på høsten, innså han at den var stor. Men da han så alle de fortapte mennesker rundt seg, kjente han også igjen et problem: Det var få arbeidere som jobbet på høstmarkene!

Du vet, det samme problemet eksisterer fortsatt i dag! Å høste sjeler er hardt arbeid, og få synes å være villige til å brette opp ermene og bli involvert i arbeidet. Jesus kalte disiplene sine til å følge ham og lovet å gjøre dem til  «menneskefiskere,» Matt. 4: 18-22. 

For å fiske må man naturligvis dra dit fisken er: Til vannet! De av dere som har en bondegård vet at høsten ikke bare kommer ferdig innsamlet til dere. Dere må komme dere dit, komme dit hvor arbeidet skal gjøres, der innhøstningen skal skje. Ville det ikke være fint hvis de grønne bønnene plukket seg selv og lagret seg på verandaen din? Hva om bygg, hvete og mais plukket seg selv og kom til stedet der du var? Vel, det fungerer ikke slik! Gå til akeren din for å gjøre høstarbeide. Det samme er tilfelle når man bringer mennesker til Jesus. Vi kan sitte i menigheten, men vi ser ikke høsten før vi drar dit de fortapte menneskene bor. Det er et hårdt arbeid, men det må gjøres, ellers blir aldri høsten høstet!

Vi kan absolutt se at mennesker er i åndelig nød i vår tid. Vi bryr oss absolutt om dem og ønsker å se dem frelst av nåde. Måtte vi komme til stedet der vi ikke er fornøyd bare for å se det, men komme til stedet hvor vi er villige til å gå inn  i høstingsarbeidet for Jesus skyld! Hvis vi noen gang kan komme å se høsten gjennom hans øyne, vil vi ikke nøye oss bare med å se den, vi vil komme inn og arbeide for å se mennesker frelst. 

Vers 38 forteller oss om muligheten til å kunne være med i tjenesten.

Det finnes en kraft å få for å kunne gjøre høstarbeidet.

Da Jesus snakket om høsten og behovene forbundet med den, sa han til disiplene sine hva de skulle gjøre først: Be! Hvorfor be? For å se at høsten ført inn i laden er Guds verk! Han må berøre  jordens hjerte. Han må trekke ut frøet fra Ordet som er plantet, og Han må kaste nådens solskinn på det tapte hjerte, ellers blir det aldri en høst! Ser du, den nye fødsel er et mirakel! Det er Guds fantastiske arbeid i et menneskelig hjerte! Bare han kan gjøre det, og vi må be for høsten.

Legg merke til at Jesus ba dem be om at høstens Herre (Gud) ville sende arbeidere ut i høsten. Når vi utvikler en nød for de ufrelste og begynner å be for dem som vi skal, vil Herren utvikle en medfølelse for dem i våre egne hjerter. Hvis vi ber som vi skal, vil Herren arbeide i oss slik at det blir født et ønske om å vandre i åkeren og jobbe for høsten. 

Kan vi se behovet? Hvis vi kan, er utgangspunktet å komme fram for Gud i bønn og stole på at han gjør sitt arbeid i høsten! Hvis vi ber, vil han sende arbeiderne ut. Bare han kan gjøre det, og vi må be over høsten.

Merk deg at Jesus ba dem be  at høstens Herre (Gud) ville sende arbeidere ut i høsten. Når vi utvikler en byrde for de fortapte og begynner å be for dem, som vi skal, vil Herren utvikle en medfølelse for dem i vårt eget hjerte. Hvis vi ber som vi skal, vil Herren arbeide i oss, så det vil bli født et ønske om at gå ut på høstmarken og arbeide. 

Kan vi se behovet? Hvis vi kan, er utgangspunktet å komme fram for Gud i bønn og stole på ham at han vil utføre sitt arbeide i høsten! Hvis vi ber sender han arbeiderne ut. Det er oss han vil bruke.

Når jeg tenker på de muligheter Herren har lagt i våre hender for å kunne vinne sjeler for himmelen er jeg så takknemlig i mitt hjerte.

Gud har lagt mange muligheter i våre hender både i forbindelse med møtevirksomhet, misjonsvirksomhet, TVsendinger, litteraturspredning, m.m.m. 

Og nådesøsken som ved Guds nåde stiller opp for å dekke forbønnsbehovet og også de økonomiske behov.

Nådesøsken som også villig gir av sin tid og sine krefter til dugnadsarbeide som gjør at også de mange praktiske oppgaver kan bli dekket.

Vi vil stå påvår post og arbeide mens det er dag.

Samtidig som jeg vil henvende meg til mennesker å be dem å være med i høstarbeidet, vil jeg også selvfølgelig takke alle dere som står skulder til skulder med oss i arbeidet.

Jeg vet at Guds rike velsignelse skal bli dere alle til del.

By

HVA OVERBEVISTE HØVEDSMANNEN?

HVA OVERBEVISTE HØVEDSMANNEN?

Luk 23:32-47
32 Også to andre, to ugjerningsmenn, ble ført bort med ham for å henrettes.
33 Og de kom til det stedet som kalles Hodeskallen. Der korsfestet de ham og ugjerningsmennene, den ene på hans høyre, den andre på hans venstre side.
34 Men Jesus sa: Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør. Og de delte hans klær mellom seg og kastet lodd om dem.
35 Folket stod og så på. Men rådsherrene spottet ham og sa: Andre har han frelst. La ham nå frelse seg selv dersom han er Messias, Guds utvalgte.
36 Også soldatene hånet ham. De kom bort til ham og rakte ham eddik.
37 Og de sa: Er du jødenes konge, så frels deg selv!
38 Det var også satt en innskrift over ham: Dette er jødenes konge.
39 En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss!
40 Men den andre tok til orde og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som er under den samme dom?
41 Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men han har ikke gjort noe galt.
42 Og han sa: Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike.
43 Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!
44 Det var nå omkring den sjette time. Da ble det mørke over hele landet helt til den niende time.
45 Solen ble formørket. Og forhenget i templet revnet midt etter.
46 Og Jesus ropte med høy røst og sa: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.
47 Men da høvedsmannen så det som skjedde, gav han Gud ære og sa: Sannelig, denne mann var rettferdig!

Hvilken dyster, elendig scene det må ha vært den dagen utenfor Jerusalem da Jesus Kristus døde for å frelse oss. Det var en dag da hele helvete ble sluppet løs mot Jesus. Det var en dag da de som skulle ha vært hans venner så på at han ble drept. Det var en dag da de fleste av hans egne disipler forlot ham når han skulle dø på korset.
Likevel er det en av de største dagene siden tidenes morgen. For den dagen døde Jesus for våre synder! Jesus Kristus døde som Guds lam, slik at du og jeg kan gå fri! Han døde for å redde syndere! Og venn, han var sikkert omgitt av mange syndere den dagen!

I den mengden som omga hans kors den dagen var syndere, kriminelle, soldater, religiøse mennesker, familie og noen venner. I den mengden var to spesielle menn. Den ene var en kriminell som hadde kommet til Golgata for å bli drept. Den andre var en romersk høvedsmann som hadde kommet til Golgata den dagen for å ta livet av mennesker. Før den dagen var over, ville begge disse mennene være frelst av nåde på grunn av han som døde på det midterste korset.

Jeg vet hvorfor røveren måtte tro. Men har du noen gang tenkt på hva det var som overbeviste høvedsmannen? Noe han så eller hørte den dagen, ble brukt av Guds Ånd til å berøre hans hjerte og å bringe ham til frelse. Jeg vil dele med deg hva jeg synes er noen muligheter til hva det var som berørte høvedsmannens hjerte.

Hva overbeviste høvedsmannen?

I. V. 32-33 VAR DET EN SAMMENSETNING?
A. Bibelen forteller oss at Jesus gikk til korset for å lide og dø som Guds lam, Joh 1:29; 13: 8; . Men den hevder også at han gikk til korset så mildt som et lam går for å bli slaktet, Jes. 53: 7.

B. Denne høvedsmannen hadde sett utallige mennesker dø ved korsfestelse. De fleste av dem var sannsynligvis som de to røvere som ble korsfestet med Jesus den dagen. De fleste døde mens de bannet og skrek i smerte. Han hadde aldri sett noen dø som Jesus døde!

C. Noe om måten Jesus oppførte seg på den dagen, kan ha rørt denne mannens harde hjerte. Berører den ditt hjerte?

II. V. 33 VAR DET HANS KORS?
A. Som nevnt hadde denne mannen sett utallige andre dø denne døden. Ill. Korsets brutalitet! Men Bibelen vil føre oss til å tro at Jesus har lidd mer enn andre, Jes. 52:14. (Merk: alt de hadde gjort med Jesus før korsfestelsen: Spottet, slått, spyttet på, flere forsøk, til og med hele soldatgruppen (ca. 400 – 600)
kjempet mot ham,
Mark 15:16-19
16 Soldatene førte ham da bort, inn i gården – det er borgen – og kalte sammen hele vaktstyrken.
17 Og de kledde ham i en purpurkappe, og de flettet en tornekrone som de satte på ham.
18 Så begynte de å hilse ham: Vær hilset, du jødenes konge!
19 De slo ham i hodet med en rørstav og spyttet på ham, og de bøyde kne og hyllet ham.

Kanskje denne høvedsmannen aldri hadde sett en annen i en slik forfatning når han ble korsfestet.

B. Kanskje det var tegnet som hang over hans kors,
Luk 23:38
Det var også satt en innskrift over ham: Dette er jødenes konge.

Det bekreftet at han var Messias. Kanskje det var dette utsagnet om identiteten til Jesus som berørte dette menneskets hjerte.

III. V. 34,  HVA VISTE JESUS DA HAN HANG PÅ KORSET?

A. Mens Jesus døde på korset, viste han sin nåde og kjærlighet ved å vise medfølelse for andres behov, og så helt bort fra sitt eget største behov.

1. Han viste medfølelse mot folkemengdene – Under sine timer på korset nådde Jesus ut til dem som var samlet ved korset.

a. Folkemengdene rundt korset spottet og plaget ham mens han hang på korset. Likevel fordømte han dem ikke. Da han åpnet sin munn, var det for å be for dem,
34 Men Jesus sa: Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.      Hvilken nåde!

b. Han tok selv tid i sine døende timer for å sørge for sin mor Marias  behov.
Joh 19: 26-27. Han elsket henne og sørget for at hun ville bli tatt vare på etter hans død.

2. Han viste medfølelse for de som led straff – v. 39-43 –
a.  Når røveren som hang på Jesu ene side spottet Jesus, ba den andre røveren om hjelp for sin åndelige tilstand  Jesus talte til ham om nåde, kjærlighet og medfølelse. Han lovte denne røveren frelse.  Joh 18:37, Mark 10:45.

b. Var dette det som førte til at høvedsmannen plutselig forkynte sin tro på Jesus Kristus? Var det medfølelsen som Jesus viste? !
Matt 11:28; Rom. 10:13, Åp 22:17 – Han åpner døren for alle som vil!

IV. V. 34, 43, 46  JESU ORD PÅ KORSET.
a. Evangelienes skribenter registrerer for oss at Jesus syv ganger åpnet sin munn og talte mens han var på korset. (Hvor vanskelig dette ville vært for noen andre! Dette avslører betydningen av disse uttalelsene.) Tre av dem er registrert her av Lukas.  Selv om Lukas ikke registrerer dem alle, hørte høvedsmannen dem alle! La oss høre dem.
1. Guddommelig kjærlighet –
Luk 23:34
Men Jesus sa: Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.
2. Tilgivelsens gråt –
Luk 23:43
Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!
3. Profetisk oppfyllelse –
Matt 27:46
Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
4. Omsorg –
Joh 19:26-27
26 Da nå Jesus så sin mor og den disippel som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn!
27 Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor!
5. Åndens gråt –
Joh 19:28
– – for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster!
6. Seierens rop –
Joh 19:30
Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt!
7. Hans siste ord –
Luk 23:46:
Og Jesus ropte med høy røst og sa: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.
Gjennom Bibelen ser vi at ordet sjel blir mye benyttet både som person(er), og som noe som finnes i blodet. Det er også kalt for livet.
I enkelte oversettelser står det at LIVET er i blodet. Sjelen er vår karakter, vilje og forstand.
Enkelte steder ser det ut til at det er den som er evig, men ingen sted er det direkte bekreftet.
Job 12:10:
Det er han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd.
Noe som kan benyttes som et profetisk ord om Jesus. David sa:
Sal 31:6: I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud.

Det siste Jesus sa åpenbarte hva i mennesket som er evig eksisterende, hva som aldri skal dø.
Jesus hadde ofret sitt legeme –
Jesus hadde utgydt sitt blod som var hans sjel.
Nå er det bare EN del av mennesket tilbake, og det er ånden.

Jesu siste ord åpenbarte en åndelig hemmelighet. Disiplene GREP dette!
Vi leser om hva Stefanus sa da han ble steinet til døde:
Apg 7:59:
Og de steinet Stefanus, mens han bad og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd!
b. Sannelig, disse utsagnene fra Herren Jesus berørte hjertet til denne høvedsmannen! Dette var mer enn en vanlig mann som døde. Kanskje det var derfor han ropte at Jesus Kristus er Guds Sønn – Matt. 27:54; Mark 15:39.

c. Jeg vet ikke om Herrens ord var det som berørte denne manns hjerte. Men du ser av alle de tingene Jesus sa mens han var her på jorden, de enkleste ordene fra hans munn kunne ha vært disse: «Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.» , Matt. 11:28. Eller kanskje det var disse ordene: «Hvis noen tørster, la han komme til meg og drikke.», Joh 7:37. Selvfølgelig er alle hans ord like kraftige og inspirerte. Men de personlige invitasjonene betyr mye for meg!

Konklusjon: Har det vært et øyeblikk i mitt liv da jeg ble konfrontert med og overbevist om sannheten om hvem Jesus Kristus er? Når det øyeblikket kom, valgte jeg å tro på ham? Denne høvedsmannen ble frelst fordi han trodde! Har du tillit til Jesus? Hvis ikke, kan du få det nå! Hvis du har tro på Jesus, tenk tilbake til hva det var som fikk deg til å tro, takk ham for det velsignede øyeblikket da det ble klart at Jesus Kristus vår Frelser og Herre! Han åpner døren for «alle som vil»!

By

DEN HELLIGE ÅNDS VIND

DEN HELLIGE ÅNDS VIND

Gjennom Bibelen er det  flere symboler på Den Hellige Ånd. Gjennom disse symbolene lærer vi hvem den Hellige Ånd er, og hvordan han manifesterer seg og påvirker sitt folk.
Den Hellige Ånd er vår hjelper. Han er den som Jesus talte om da han sa: «Han skal ta av mitt og gi til dere».
Alt det Jesus ønsker å formidle til deg og meg i dag formidles ved den Hellige Ånd.

Jeg vil nevne noen av Bibelens  symboler på den Hellige Ånd:
Vann: Dette er bildet på en rensende prosess og en livgivende prosess. Vi kan nevne skriftstedet som taler om et vannbad i ordet. Det er når Ånden gjør Ordet levende.

Ef 5:26:
for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet,
Ild: Ilden er også rensende. Samtidig er den lysende, og den har evne til å sette noe i brann.
Rom 12:11:
Vær ikke lunkne i iveren! Vær brennende i ånden, tjen Herren!

Olje: Olje er legende og helbredende. Den fjerner smerte, er trøstende og når vi leser i Bibelen om mennesker som settesi tjeneste for Gud så er den innviende.

Due: Den er lett, fredelig og trøstende. Den er  veiledende, og kan gi advarsler.
Duen som Noah slapp ut av arken fortalte at jorden hadde tørket opp:

1M 8:11
Duen kom til ham da det led mot kveld, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.
Ånden kom også i en dues skikkelse og forkynte hvem Jesus er:
Luk 3:22:
Og Den Hellige Ånd kom ned over ham i legemlig skikkelse, som en due, og det lød en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede. I deg har jeg velbehag.
Så kommer vi til vinden.
Det var vinden som åpnet det røde hav, (det var vinden som lukket igjen)
2M 14:21
Da rakte Moses sin hånd ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten.
2M 15:10
Du blåste med din ånde, havet skjulte dem. De sank som bly i de veldige vann.

Vinden åpnet veien for dem da de dro ut fra Egypt, og vinden fikk vannet til å komme tilbake og ødelegge Israels fiender. Den Hellige Ånd åpner vei for sitt folk, men han kan også  stenge veien for de ugudelige.

Det var vinden som tørket opp flomvannet fra jorden etter at det hadde regnet i 40 dager og 40 netter.

1M 8:1
Og Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet sank.
Det var vinden som sendte gresshopper på egypterne, og det var vinden som tok dem bort.
2M 10:13
Og Herren lot en østavind komme over landet hele den dagen og hele natten. Da det ble morgen, førte østavinden gresshoppene med seg.
2M 10:19
Og Herren vendte vinden, så det ble en meget sterk vestavind. Den førte gresshoppene bort og kastet dem ned i Rødehavet. Det ble ikke én gresshoppe tilbake i hele landet Egypt.
Det var en vind fra Herren som brakte vaktler til israelittene da de ropte etter kjøtt under sin vandring i ørkenen.
4M 11:31
Da brøt det løs en storm fra Herren. Den førte vaktler inn fra havet,
Det var vinden som kom når de første disipler skulle oppleve kraften som skulle istandsette dem til tjeneste og på den måte innvie den nytestamentlige menighet:
Apg 2:2
Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt.
Vinden snakker om Guds kraft og det snakker om forandring:  Når Guds vind blåser, skjer det en forandring.
Når jeg skriver dette stykket er jeg sikker på at noen som leser det ønsker en forandring i sitt liv. En forandring som kan gjøre at de med et villig hjerte vil tjene Jesus og leve for ham.  Du trenger Guds kraft, Guds vind til å blåse gjennom livet ditt akkurat nå og gjøre en forandring.
Du vil kjenne i din ånd at forandringen er på vei, og at den åndelige vinden gjør sin gjerning.Det var ikke ilden i dalen den dagen, det var ikke oljen, det var ikke vannet og det var ikke en due som førte til at de døde ben i dalen kom til liv.
Esek 37:9
Da sa han til meg: Profetér og tal til Ånden! Profetér, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Herren: Kom, du Ånd, fra de fire vinder og blås på disse drepte menn, så de kan bli levende!

Det var Guds vind, himmelenes vind, Guds kraft, Guds åndepust.

Noen ganger trenger vi ilden, noen ganger trenger vi oljen, noen ganger trenger vi vannet og noen ganger trenger vi duen.

Men når du trenger en forandring, når du trenger å oppleve livsånden gjøre deg levende, når du trenger Guds kraft til å komme inn i livet ditt og  reise opp noe i livet ditt som er iferd med å dø, eller som alt er dødt,  behøver du  Åndens vind til å blåse over ditt liv.

By

TRE GRAVSTEINER I ET VASKEFAT

TRE GRAVSTEINER I ET VASKEFAT

Den korte Ruts bok i Bibelen er historien om hvordan en hedensk jente som het Rut kom for å bli en del av israels paktsfolk. Vi ser hvordan denne unge kvinnen forfølges av nåde og bringes ut av sin elendige tilstand. Dette er en historie om forløsning, kjærlighet, nåde og håp.

I disse første syv versene av Ruts bok blir vi introdusert til familien til en mann som heter Elimelek, som levde under dommernes dager, vers 1. Det er den triste historien om en mann som velger å gå bort fra Guds plan for sitt liv. Som et resultat av sin beslutning, betaler han og hans familie en veldig høy pris.
Vi blir fortalt at Elimelek tar familien med til et sted som heter Moab. Moab lå rett over Jordanelven, øst for det lovede landet. Der bodde folk som tilbad hedenske guder. Moabittene var etterkommerne til en mann som heter Moab, som var sønn av et insest forhold mellom Lot og hans døtre, 1 Mos. 19: 30-38. De var et stolt folk, kjent for sin lovløshet, umoral og brutale vold, 3 Mos. 18: 24-25; Salme 60: 8. De angrep og sto imot Israel, og de forsøkte å ødelegge Guds folk under Israels ørkenvandring, 4 Mos. 23-25;
5 Mos. 23: 3-6. Dette var et folk som var imot Gud og hans veier. I Salme 60:10 sier Gud dette, «Moab er mitt vaskefat . . .» Denne setningen betyr at de var en foraktet ting, sammenlignet med et kar som inneholder vann som skal brukes av slaver for å vaske føttene til en erobrende helt. Gud sier at de er ingenting, og at de vil bli redusert til den laveste form for slaveri! Likevel var de et folk som kunne blitt frelst hvis de omvendte seg fra sine synder.

Det er denne foraktede og onde nasjonen som Elimelek flytter sin familie til. Her ser vi et bilde av den personen som frivillig vender tilbake fra Guds ting og betaler en forferdelig pris.

Vi skal se på omstendighetene som de rømte fra:
Det var en tredobbelt hungersnød i landet.

A. En materiell hungersnød i landet – Vers 1 beskriver situasjonen som Elimelek og hans familie opplevde. Vi blir fortalt at det var «hungersnød i landet». En hungersnød er en forlenget mangel. En tid når maten er i alvorlig mangel. Mens det var mangel på mat i landet på den tiden, var det ikke den eneste hungersnød som Israels folk møtte.

B. En moralsk hungersnød i landet – Vers 1 forteller oss at denne historien foregår under dommernes tid. Folkets holdning i disse dager er oppsummert i det siste verset i Dommernes bok 21:25. Det kan best beskrives som en tid med turbulens og sosial omveltning. Det var dager merket av lovløshet, avgudsdyrkelse, falsk religion, tyveri, drukkenskap, homoseksualitet, seksuell perversjon, vold, nasjonal splittelse, borgerkrig og ekstrem vantro. Dager om hvem vi kan si at det var ikke så annerledes enn de dagene vi befinner oss i.

C. En misjonær hungersnød i landet – Ofte brukte Gud hungersnød i det gammeltestamentlige tidsrom som et verktøy for disiplin. Da hans folk gikk bort fra ham, ville han nå ut til dem for å kalle dem tilbake til seg selv ved å sende en hungersnød, 5 Mos. 11: 16-17. 2 Krøn. 7: 13-14.
Ofte når vi går gjennom dette livet, vil Gud sende disse hungersnødsopplevelsene for oss også. Det kan ta form av en økonomisk hungersnød. Det kan være en fysisk hungersnød hvor fred og velvære vil bli borte. Det kan være en åndelig hungersnød når himmelen blir som kobber, og Herren virker veldig langt unna. Uansett hvilken form det tar, er det en hungersnød i livet ditt. Guds hensikt i disse tider er ikke å drive deg bort fra ham, men det er å trekke deg nærmere ham. Åp 3:19, 2 Kor 12: 9. Hvordan du reagerer på din hungersnødserfaring avgjør om det blir en tid for velsignelse i livet ditt eller en tid med ødeleggelse.

En tid for farlige valg
Som vi vil se i disse versene, reagerte Elimelek ikke riktig på hva Herren gjorde i hans liv. Legg merke til tre feil han og hans familie gjorde under denne hungersnødopplevelsen.

A. De valgte å forlate det lovede landet – Vers 1 forteller oss at denne mannen gjorde en bevisst beslutning om å forlate «Betlehem-Juda» for å dra til Moabs land. Navnet «Betlehem» betyr «Brødhus». For tiden levde ikke dette stedet opp til navnet sitt. Det var ikke noe brød i «Brødhuset» . Men mens det geografiske stedet ikke klarte å leve opp til navnet sitt, var det også det samme med Elimelek! Hans navn betyr «Min Gud er Konge.» Hvis det hadde vært sant om denne mannen, ville han ha visst at problemet ikke ville vare evig og at Gud ville ha tatt vare på sitt folk. Tross alt hadde Elimelek en nærtstående person som het Boas. Han bodde i Betlehem og syntes å gjøre det ganske bra til tross for hungersnøden, Rut 2: 1. Imidlertid valgte Elimelek å forlate sin arv i det lovede landet og dra bort til et land hvor Gud ikke ville velsigne ham.
Dette er noe som gjentas utallige ganger i Guds familie! Her er en person som bekjenner seg å være en «kristen». Men når en hungersnød kommer i deres liv, legger de skylden på Gud. Kanskje fikk de det ikke som de ville i menigheten. Kanskje det oppsto en prøvelse i livet deres, og de så ingen løsning. Kanskje de opplevde en finanskrise og ga også Gud skylden for den. De begynte å elske verden mer enn de elsket Herren. Uansett årsak valgte de å gå ut av det lovede landet av Guds velsignelse og å gå ut i verden for å leve livet på sine egne vilkår. Det er et ord for den typen av oppførsel: «Frafall»! Jeg er redd for at flere troende er i den stillingen selv om de ikke er villige til å innrømme det.

B. De valgte å leve i et forurenset land.
– Å forlate Israel å gå til Moab var å bryte Herrens klare bud, Jos. 23: 7, 12. Men Elimelek valgte den forbudte veien til Moab. Å forlate sin arv som Elimelek gjorde var å fornekte troen på Gud. Det var en total omvendelse fra Gud til verden. Du ser, for Elimelek og hans familie, forårsaket denne reisen til Moab en total adskillelse fra Guds ting. De kunne ikke tilbe i templet, de kunne ikke bringe sine offer, de kunne ikke holde de fester som var befalt av loven. De var helt isolert fra alt som hadde med Gud å gjøre. Ikke bare det, ved å flytte familien til Moab, eksponerte Elimelek sin familie for ondskap som de ville ha unngått hvis de bodde i Israel. For eksempel giftet begge disse guttene seg med hedenske kvinner. Det er aldri riktig for et Guds barn å gifte seg med en vantro, 2 Kor. 6:14. Disse mennene brøt Guds vilje ved å blande seg med dette hedenske stedet,
Esr 9: 1-2; Neh. 13:23.
Igjen, hvor mange ganger ser vi det samme som gjentas i livene til de som kaller seg Guds barn? Når en troende går bort fra Herrens ting, kan han eller hun muligens ikke tjene Herren som de burde. Men husk at det er ingen måte du kan ha det godt med Herren på så lenge du er skilt fra Guds ting! Når hans hus, hans ord, hans arbeid, hans tilbedelse og hans vilje ikke er prioriteringer i livet ditt, har det ingen ting å si uansett hva du selv sier. Ditt liv forteller at du er borte fra Herren! Hvis du går bort fra Gud, vil du finne deg selv i å gjøre ting du aldri trodde var mulig! Du vil se deg selv involvert i feil forhold og verdslige aktiviteter. Det er en farlig ting å velge verden i stedet for Herren!

C. Velg å bli boende på rette stedet. Denne familien gikk til Moab og der bodde de! Dette kan tyde på at Elimelek og hans familie ikke bare gikk inn i Moab, men at Moab også kom inn i dem. Hvem vet hvor langt inn i Moabs synd og samfunn denne familien ble ført. Jeg er sikker på at da de dro, tenkte de seg at det bare ville vare kort tid. Men dagene ble til uker, uker til måneder og måneder til år. Før de visste det, hadde 10 år gått, og de var lenger vekk fra Herren enn de noen gang kunne ha forestilt seg å være.
Dette er et eksempel på syndens bedrag! Det er mennesker som er i Moab i sitt hjerte, og du kan ikke engang se det! Uansett har de bestemt at Gud og hans plan for sitt liv ikke passer dem. Uansett årsak er de borte fra ham i dag. De trodde aldri at det ville komme så langt det har gjort, eller at de ville bli så lenge i en slik situasjon.

Slik fungerer det. Noen blir fornærmet i en menighet. En liten åndelig hungersnød. Kanskje den personen alltid har vært veldig aktiv og trofast mot Guds ting. Nå er de fornærmet og de forlater den menigheten. Kanskje de ikke er fornærmet, kanskje de «falt» for å gå et annet sted. Det betyr vanligvis at de er på vei til Moab! Uansett, de vandrer rundt og prøver å finne et nytt menighetshjem. Etter en stund finner de en menighet å bosette seg i. De dro til Moab og har aldri kommet tilbake!
Selvfølgelig kan det være slik: Du begynte å tillate små ting i livet ditt som alltid hadde vært helt utenkelig for deg. Før du visste det, gjorde du ting du aldri trodde du ville gjøre igjen.
Før jeg forlater denne tanken , vil jeg minne deg om at det å gå til Moab ikke alltid involverer en faktisk fysisk bevegelse. Det er folk som går regelmessig i menigheten, som betaler sin tiende, som lever et rent, moralsk liv, men de er likevel i Moab. Vi går til Moab åndelig når vi lar vår holdning bli dårlig. Når vi blir kritiske, raske til å finne feil hos andre, men er blind for feilen i våre egne hjerter. Da har vi gått til Moab.
Jeg har kanskje beskrevet din situasjon i dag. Ved å gjøre det er det ikke min hensikt å gni salt i dine sår. Målet mitt er å hjelpe deg med å komme deg ut av Moab og tilbake til «Brødhuset». Noen ganger er den eneste veien for oss å komme oss fra Moab, å bli konfrontert med våre avvik og vårt frafall!

En tid for dødelige konsekvenser
Synd har alltid sterke konsekvenser. Dette var tilfellet i Elimelek og hans families liv også.

A. Det var en disiplin i det hjemmet – Før Elimelek startet sammen med sin familie for å flytte til Moab, er det sannsynlig at han allerede hadde flyttet fra Gud i sitt hjerte. Du skjønner, ingen våkner opp en morgen og bestemmer seg for å forlate Gud! Det er en sakte prosess som gjør at den troende flytter lenger vekk fra Herren enn han noensinne kunne ha tenkt seg.
Når en frafallsånd begynner å manifestere seg i livet ditt, vil Gud begynne prosessen med å tale til ditt hjerte. Han kan gjøre det med en fortsatt svak stemme som han gjorde med Elia, 1 Kong 19:12. Eller han kan gjøre det med en profets tordenrøst som han gjorde med David, 2 Sam 12: 7.

B. Det var død i det hjemmet – Til tross for hans forhold til Herren, til tross for Guds velsignelser, til tross for Herrens inngrep i hans familie, flyttet Elimelek til Moab. Det som var en realitet i hans hjerte ble en realitet i hans liv! Etter at han hadde vært der en tid, døde han. Etter en stund døde også hans sønner.
Det er trist, men det er også sant. Du kan ikke rømme fra Gud.

C. Det var nederlag i det hjemmet – No`omi og hennes to svigerdøtre ble ensomme. I det samfunnet var de fattige enker uten barn som kunne forsørge dem. Disse kvinnene ble etterlatt i ensomhet, motløshet og nederlag. På grunn av de valgene de gjorde i livet, ble de tvunget til å betale en forferdelig pris. Alt som No`omi kunne vise til i Moabs land var tre gravsteiner. Alt hun hadde var hennes svigerdøtre, og hun kunne ikke engang sørge for dem. Disse kvinnene var i en desperat tilstand.
Syndens natur gir aldri noe godt til våre liv. Selv om det kan gi litt glede i kjødet på kort sikt, Heb 11:25. På lang sikt er det død, nederlag og motløshet. Hvis du vil ødelegge familien din, ødelegge ditt liv og de du elsker, da kan du bare vandre til Moab og bli der.

En tid med forandring.
Ut av død og nederlag kan vi få et glimt av liv og seier i No`omi’s handlinger.

A. På en eller annen måte hørte No`omi at Herren igjen velsignet sitt folk i Betlehem. I sannhet hadde Gud aldri sluttet å velsigne! Noen kom inn i Moab med den gode nyheten om at Gud velsignet Israel. Dette ga et ønske i hjertet for å dra hjem. Kanskje husket hun hvordan det var å være nær Guds ting. Kanskje husket hun ofrene og tilbedelsen. Kanskje savnet hun det fine samfunnet hun hadde hatt glede av med Guds folk. Uansett hvilke tanker som gikk gjennom hennes hode, våknet hun endelig i Moab og ønsket å dra hjem. Dette er hva som skjedde med den fortapte sønnen, Luk 15:17, «Og da han kom til seg selv.» Da den gutten så hvor han var og hva han gikk glipp av, ville han gå hjem. Slik var det med No`omi.
Før eller senere kommer den tiden for alle som vandrer bort fra Faderens hus. Det kommer en tid da syndens tåke vil fjernes for et øyeblikk, og i det øyeblikk vil man høre Herrens ømme stemme som sier: «Det er brød i huset mitt. Kom hjem!» Det øyeblikket er et avgjørende øyeblikk i livet til personen som er borte fra Herren! Hvis de, som Noomi, vil huske, og vil stå opp og gå tilbake, vil de komme tilbake til stedet med velsignelse og håp.

B. Bibelen sier at hun «Reiste seg og forlot Moabs land» og «Hvorfor gikk hun ut fra stedet der hun var …» No`omi reiste seg og dro tilbake fra Moabs land! Hun opplevde en forandring i hjertet som resulterte i en forandring i handling.
Hvis du er skyldig i å dra bort fra Gud til Moab, må du gjøre hva No`omi gjorde! Kan du huske de tider da Herren møtte din sjel i et åndelig samfunn? Ser du tilbake på et tidspunkt da du var nærmere Herren og tjente ham mer trofast og ivrig enn du gjør i dag? Det er på tide å komme hjem! Det er på tide å bringe den holdningen, det problem, det som er skadet, hva det enn er, for alteret og la Gud få det! Det er på tide å omvende deg fra dine synder og komme hjem til Faderen! Det er på tide å forlate Moabs land, for å komme tilbake til Herren!

C. No`omi reiste seg og vendte tilbake til Judas land. Hun gikk tilbake dit hvor hun burde ha vært hele tiden! Hun dro hjem!
Visste du at Gud aldri frelste deg for at du skulle vandre i synd? Han reddet deg slik at du kunne tilbe ham i ånd og i sannhet. Han frelste deg for at du kunne bli brukt av ham. Å bo i Moab vil berøve din fred og din glede fra deg. Det vil drepe alt i deg som Gud kan bruke til å hjelpe deg og velsigne deg.
Da No`omi dro ut fra Moab, ga hun sitt eget vitnesbyrd,
Rut 1:21
Med fulle hender drog jeg bort, men med tomme hender har Herren latt meg vende tilbake.
Alle hennes håp, alle hennes drømmer og alt som ble igjen var tre gravsteiner i Moab, som Gud kalte et vaskevannsfat. No`omi forlot tre gravsteiner i Moab, hva vil du legge igjen?

Gud kaller deg til å forlate ditt elendige liv i synden og komme til ham og bli frelst. Du kan tape din sjel! Hvis Herren kaller deg for å bli frelst, kom til ham i dag og la han gi deg frelse, glede og et herlig liv i Betlehem (Brødhuset).

By

HVORDAN SKAL DETTE GÅ TIL

Det første skriftsted vi tenker på i denne sammenheng er da engelen Gabriel kom til Maria og bebudet Jesu fødsel.

Luk 1:34:
Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?

Maria så på det som skulle skje som menneskelig sett helt umulig. Sakarias hadde også fått beskjed av den samme engelen som hadde gitt ham bud om døperen Johannes`fødsel. Sakarias hadde sagt de samme ord:

Luk 1:18:
Sakarias sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min hustru er kommet langt opp i årene.

Sakarias hadde spurt i vantro, og derfor måtte han bli stum helt til Johannes ble født.
Maria spurte ikke i vantro, men hun ville  vite Guds hemmelighet. Hun fikk vite det, og ble Guds redskap til å føde Jesus inn i tiden.
Det neste skriftsted jeg vil nevne er om en lovkyndig som sto fram og fristet Jesus.

Luk 10:25-26
Og se, en lovkyndig stod fram og fristet ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Han sa til ham: Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?

Jesus pekte på hvor viktig det er å lese skriften på rett måte. Vi ser at mennesker som ikke har gudsåpenbaring ofte tolker skriften feil og fører både seg selv og andre på villspor. Guds ord taler tydelig om nødvendigheten av å ha den Hellige Ånd som opplyser og åpenbarer skriften for den troende.

Han sa en dag følgende: «Det er defor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft». Det er så nødvendig å kjenne både skriftene  og Guds kraft. Da leser man Guds ord med et åndelig blikk og ser et guddommelig lys som forteller om hvilke muligheter vi har i evangeliet om Jesus.

Går vi til siste kapittel i Lukas evangeliet finner vi enda et sted der ordet «hvordan» er nevnt. Og i denne forbindelsen er det nevnt at Jesus åpenbarer seg for to menn fra Emmaus.

Luk 24:35:
De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Her taler de om sitt møte med Jesus mens de var i en fortvilet situasjon. De hadde gått og samtalt med ham på veien. De hadde hørt ham fortelle fra Det Gamle Testamentets skrifter at Messias skulle komme og at han skulle lide og dø osv. Men deres øyne ble holdt igjen. De kjente ham ikke.
De hadde  kommet inn i sitt hus i Emmaus. Jesus satt der sammen med dem, og når de skulle spise sammen tok Jesus brødet og brøt det. Da forteller Bibelen at deres øyne ble åpnet og de kjente ham igjen.

Vi forstår mange ganger ikke hvordan vi skal kunne utføre de oppgaver Gud gir oss, og på hvilken måte ting skal skje. Vi studerer med vår menneskelige, sanselige forstand og legger på en måte en plan for hvordan hver ting skal skje. Men Gud går sin egen vei. Han vil bare at vi skal ha et hjerte som sier JA til ham når han kaller oss. Vi må gjerne spørre om hvordan ting skal skje, men vi må aldri spørre i vantro. For alt han sier vil han gjøre og langs hele vår troesvandring må vi stadig erkjenne:

Jes 26:12:
Alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.

Mange ganger har jeg både sagt og skrevet at jeg har opplevd at min vei sammen med Jesus er blitt til mens jeg har vandret. Jeg har kjent mitt kall, men ikke sett veien langt foran meg. Jeg har sett utfordringer og ofte sett etter muligheter uten å se at de ligger så nær meg. Jeg  har bedt mine bønner om ledelse i mitt liv og om å få se noe av det Gud i sin nåde vil åpenbare i tjenesten han har kalt oss til. Jeg har sett Herrens vei stykke for stykke, samtidig som jeg har sett himmelmålet i horisonten.

Jeg tror det er viktig at man legger bort all vantro og spørsmål om «hvordan ting skal skje». Det Gud har lovet vil skje. Han går sin egen vei uten å spørre mennesker om deres tanker eller planer. Det er nemlig ikke slik at vi skal legge en hel del med planer og så gå inn for Guds åsyn og be ham om å følge med oss og hjelpe oss i det vi har funnet på. Nei, det er vi som skal følge hans plan og gjøre hans vilje. Bibelen sier at han vil legge gjerninger foran oss på vår vandring for at vi skal gå i dem.

Særlig når det gjelder misjonsarbeidet har jeg fått se disse ting klart. Gang etter gang har Herren vist meg ting, og han har fortalt meg ting som har vært helt umulig å tenke skulle bli virkelighet. Det har bare vært en måte å finne det ut på og det har vært å følge Jesus på den veien han viste meg i hvert enkelt tilfelle. Det gjorde at jeg fikk oppleve det ene miraklet etter det andre. Og når jeg ser meg tilbake kan jeg undre meg og se at han gjorde ting foran meg som gjorde at mine øyne ble åpnet. Jeg kjente ham igjen, og jeg sa: «Ja, Jesus, dette er deg, dette er hva du ville åpenbare gjennom mitt liv».

Når jeg skriver stykker som dette må jeg si at det er med stor ydmykhet innfor Jesus at jeg kan se meg tilbake og fortelle mine medmennesker at alle mine «hvordan» er blitt besvart av han som talte. Han sto bak sine løfter. Han sviktet ikke sitt eget ord. Han forlot meg ikke i ensomhet med alle mine «hvordan». Nei, han har lovet å være med alle dager inntil verdens ende. Han svikter aldri sitt ord, men står bak ordet med et JA og et AMEN.

Når jeg også i disse dager står foran oppgaver som Herren tydelig har lagt på mitt hjerte er det godt å ha prøvd denne Guds vei før. Det gjør at motet vokser og troen festes til hans ord og løfter.
Tillitsforholdet til Jesus blir så godt og sikkert, og du behøver ikke å frykte, men bare gå i hans fotspor i hans tjeneste. Fordi man gang etter gang ser Herrens arm utrakt og ser hvordan han legger ting til rette og ting blir fullført, ser man også med en sterkere visshet framover mot nye oppgaver og mål.

Han lar ingen av oss komme på skam.
Skulle du være en av dem som stadig stiller spørsmål til Herren om «hvordan» alt skal gå til og «hvordan» han vil skape en løsning for deg, da vil jeg be deg om å endre på dette spørsmålet. Jeg vil oppmuntre deg til å tro hvert ord av det han har sagt, og legge ut på Guds løfter av hele ditt hjerte. Se deg ikke engstelig omkring. Han er din Gud. Han vil holde deg oppe med sin rettferds høyre hånd, og lede deg til en herlig seier over de problemer og vanskeligheter som du menneskelig sett synes er umulige. Husk at intet er umulig for Gud, og alt er mulig for den som tror.

Rekk ut din troeshånd og grip Guds løfter. Gå ut på det løftene har fortalt deg, og du skal se at de holder. Gud er ikke som et menneske. Mennesker kan skuffe, og de kan gå bort fra sine løfter og ting de har sagt. Men Herren er annerledes. Han svikter aldri.

Når vi nå går videre med Herren i nye oppgaver vet vi at han fortsatt er der for å fullføre de gjerninger han selv har begynt. Derfor kan vi løfte våre hoder, vi kan se over menneskelige umuligheter og inn i guddommelige muligheter. Mange har undret seg over den raske ekspansjon og vekst som Care Mission har fått se i sitt misjonsarbeide, men hemmeligheten ligger nettopp i dette som jeg har fosøkt å formidle til deg i dette lille stykket. Resultatet er kommet på grunn av vårt tillitsforhold til Gud og hans kall. Vi fulgte ham skritt for skritt på veien, og han åpnet muligheter for oss som vi aldri selv hadde sett. Vi har sett hans mange under, og kan ikke tvile.

Enda en gang skal vi se Guds herlighet åpenbart i den virksomhet Jesus kalte oss til, og vi skal oppleve at den ilden som en gang ble tent i vårt indre alltid skal få brenne der.

By

GÅ OPP I FJELLET OG HENT TØMMER

Haggai 1:8
Gå opp i fjellet og hent tømmer! Bygg huset! Så vil jeg ha behag i det og herliggjøre meg, sier Herren.

Først skal vi se litt på historie.

Haggai var en profet som virket i Jerusalem på perserkongen Darius` tid, etter at jødene kom hjem fra Babel. Han gikk i rette med dem fordi de ikke hadde reist Herrens tempel. På grunn av at de ikke hadde bygd Herrens tempel hadde de ingen velsignelse over sitt arbeide. Profeten Haggai oppmuntret dem til å gå igang med å bygge templet, og deretter tar de fatt på arbeidet.

Hva betyr dette?

Det er viktig at man ikke bare hører Guds røst, men også gjør hva han kaller oss til.

Det er også viktig at man benytter rette materialer. Og her ligger en fin hemmelighet. Oppfordringen var å hente  materialer fra fjellet.

Fjellet, klippen, høyden, er Kristus og åpenbaringsstedet.

Veldig ofte hører mennesker Guds røst om at man skal være med å bygge «templet», altså i vår tid «Guds menighet og dens funksjoner».

Ofte tenker man også menneskelig og

velger å finne menneskelige metoder for å gjøre en jobb. Ofte benytter man personlige naturlige egenskaper. Det vil si at når man for eksempel er en god forretningsmann, benytter han sin forretningsproffesjon også i en tjeneste som skal være åndelig.

Her lærer vi av profeten Haggai at kvalifikasjoner og de rette materialer får vi på fjellet, sammen med Jesus.

Tilbake til historien hos profeten Haggai.

En måned senere talte Herren igjen. Da så han to menn som hadde vært på fjellet. Det var Josva og Serubabel.

Blant folket var det samtidig veldig mye prat om hvor herlig det hadde vært i gamle dager, og om at det var så mye bedre da.

De så på den ytre konstruksjonen av det nye templet og sammenlignet med det game templet, og så kom deres uttalelser:

Haggai 2:3
Er det ennå noen igjen av dere som har sett dette hus i dets første herlighet? Og hva synes dere om det nå? Er det ikke som ingen ting i deres øyne?

Gud har gitt oss en oppmuntring til å se tilbake på herlige opplevelser, og han har sagt i sitt eget ord at vi ikke skal glemme alle hans velgjerninger. Vi har også en historie om Jakob i Det Gamle Testamentet, som vendte tilbake til Betel og salvet minnesteinen han hadde reist fra den gang han møtte Gud der.

Men om minnenes melodi blir en spore til å tenke at Guds herlighet og muligheter til å gjøre noe nytt, er begrenset på grunn av den fasaden det nye «templet» har, da kan vi miste motet, og lett komme inn i både en forkynnelse, og faktisk også menneskelige konstruerte profetier som peker på fortiden og framtiden, uten at man fokuserer på at Gud er nuets Gud. I dag hjelper Herren. Man profeterer da om framtidige vekkelser og store ting som skal skje, milioner bli frelst osv.

De er ingen feil å ha gode framtdsvisjoner, men det er viktig at vi også lever og arbeider i nuet, og ser hva Gud gjør i oss, for oss og gjenom oss i dag.

Tilbake til profeten Haggai

Gud oppmuntrer de to som har vært på fjellet.

Haggai 2:4-7
4 Men vær nå frimodig, Serubabel! sier Herren. Vær frimodig, Josva, Jehosadaks sønn, du som er yppersteprest! Vær frimodig, alt folk i landet, sier Herren, og arbeid! For jeg er med dere, sier Herren, hærskarenes Gud.
5 Det paktens ord jeg gav dere da dere drog ut av Egypt, skal stå fast. Min Ånd skal bo iblant dere. Frykt ikke!
6 For så sier Herren, hærskarenes Gud: Enda en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden, havet og det tørre land.
7 Jeg vil ryste alle folkene, slik at alle folkenes lengsel skal komme, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier Herren, hærskarenes Gud.

Vi kan ta med enda et skriftsted som forteller at det er om å gjøre for oss å stige så høyt opp som mulig, og at dette vil inspirere oss til å prise Gud fordi vi får se ham.

Jes 40:9
Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Oppløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! Rop høyt, frykt ikke! Si til Judas byer: Se, der er deres Gud!

Det betyr:

Vi skal rope med fryd, uten å ha menneskefrykt. Vi skal ha et budskap som skal hjelpe folket, og vi skal peke på løsningen og si: «Se, der er deres Gud!»

Vi ser hvordan Herren tar seg av sine.

Jes 40:10-11
10 Se, Herren Herren kommer med velde, og hans arm råder. Se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham.
11 Som en hyrde skal han vokte sin hjord. I sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem. De får som har lam, skal han lede.

Det fjell vi skal stige opp på i første rekke er det som ligger like utenfor Jerusalem, nemlig Golgata.

Der hentes inspirasjon, og vi ser grunnlaget for det som er oss overgitt. Vi ser fundamentet for vårt liv, for vår forkynnelse og vår tjeneste.

Vi ser at gjennom Jesu død har vi fått liv og kraft til å tjene ham.

I Det Gamle Testamente hadde de Sinai å stige opp på. Der fikk de loven på steintavlene, og der møtte Gud Moses. Men Sinai var et fjell som hadde frykten i seg. Folket kunne ikke nærme seg fjellet når Gud var der, for da ville de dø. Og når vi leser i Det Nye Testamente så beskriver hebreerbrevets forfatter dette på denne måten:

Heb 12:18-21
18 – – – – – – et fjell som en kan føle på, til flammende ild og skyer, mørke og storm,
19 til basunlyd og en røst som talte slik at de som hørte den, bad om at det ikke måtte bli talt mer til dem.
20 For de kunne ikke utholde den befaling som ble gitt: Om det så er et dyr som berører fjellet, skal det steines!
21 Og så fryktelig var synet, at Moses sa: Jeg er slått av redsel og skjelver.

Men i Det Nye Testamente er det gjennom Jesu verk på Golgata åpnet vei til et annet fjell, nemlig Sions berg.

Dette flettet er symbolet på et indre liv i Ånden. Et liv etter en ny fødsel. Her er frykten borte fordi vi har fått vår synd forlatt og vi er satt med Kristus i himmelen.

Heb 12:22-24
22 Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader,
23 til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til en dommer som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder,
24 til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blod som taler bedre enn Abels blod.

På denne måten hentet Peter, Jakob og Johannes kraft til tjeneste, og kraft til å lide og også til å dø for evangeliet om Jesus. Jesus tok dem med seg opp på et fjell:

Matt 17:1-8
1 Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv.
2 Og han ble forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset.
3 Og se, Moses og Elias viste seg for dem, og talte med ham.
4 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elias.
5 Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham!
6 Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt.
7 Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke!
8 Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.

De dro ned av fjellet med åndelige materialer.

Også Jesus gikk ofte opp i jellet, og når han skulle gi folket en preken som vi kaller bergprekenen, gikk han også opp i fjellet. På samme måte som Moses ga folket Guds bud i Det Gamle Testamentets tid, stiger Jesus opp i fjellet for å gi folket Det Nye Testamentets bud.

Matt 5:1
Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og hans disipler kom til ham.

Jesus går opp på fjellet.

Himmelen er åpen, og hans stemme kunne høres da han ga dem bergprekenen.

Jeg vil til slutt vise deg forskjellen mellom Sinai og Sions berg.

SINAI
Gir et budskap om et jordisk rike.

SION
Gir budskap om et himmelsk rike.

SINAI
forteller om jordiske støttespillere

SION
forteller om himmelens engler

SINAI
gir budskap om frelse ved loven.

SION
gir budskap om frelse av nåde.

SINAI
forteller om dommeren.

SION
forteller om Jesus, frelseren.

SINAI
taler om Abels blod som taler om hevn,

SION
taler om Jesu blod og nåde.

SINAI
forteller om ofringer av mange dyr.

SION
fortelle om Jesu blod som det sanne offer.

 

Les igjen

Hebr. 12:18- 24
Gjør deg klar, og stig opp på fjellet! Stig opp på et høyt fjell – – .

Det vil gi deg et utsyn og en ledelse i ditt liv og tjeneste. Det vil gi deg muligheter og velsignelse i din tjeneste for Gud.

Vil du stige opp?

By

HERREN VIL KOMME DEG I MØTE

Herren vil komme deg i møte

Har vi noe å lære av hva mennesker som vandret med Gud har opplevd før oss?

I Salme 59,11 står dette uttrykket at «Gud vil møte meg med sin miskunnhet >>

Man vil alltid møte situasjoner der man virkelig behøver et slikt møte med Gud. Når jeg tenker på Abraham som forlot farshuset og satte kurs mot løfteslandet ville denne ferden vært umulig uten at han hadde møtt Gud på en spesiell måte.

Reisen var ikke startet på grunn av eventyrlyst eller for å bli rik. Han levde nemlig i en meget – på den tid – moderne by, og hadde det sikkert materielt godt. Men det var på grunn av at han møtte Gud at han bega seg i vei. Av dette lærer vi at når Gud kaller deg, da møter han deg på en måte som gjør deg sikker, og du behøver ikke å eksperimentere for å finne ut hva som er din oppgave. Du behøver heller ikke å lytte til brødre og søstre som tror de har fått en tanke om hvilken oppgave du skal gå inn i. Du må selv møte Gud. Går vi til en person som het Jakob finner vi historien om himmelstigen. Jakob hadde flyktet for sin bror Esau. Han var redd at Esau ville ta hans liv. Gud møter ham ved å vise ham en himmelstige og engler som stiger opp og ned på den. Han våkner av sin søvn og sier at Herren er på dette sted og jeg visste det ikke.

Av dette lærer vi at det går an å være så opptatt av problemer, farer, familiefeider etc. at man ikke ser Herren. Englene var tilstede, det forstår vi fordi det står at de steg opp (altså var de nede) og de steg ned igjen (for å bli nede). Herren er nær, og du behøver å se det. Og når det gjelder Jakob så åpenbarte Gud seg igjen for ham:

IM 35:9-10
9. Gud åpenbarte seg atter for Jakob da han kom fra Mesopotamia, og han velsignet ham.

10. Og Gud sa til ham: Ditt navn er Jakob. Heretter skal du ikke mer kalles Jakob, men Israel skal være ditt navn. Og han kalte ham Israel.

I sin fortvilelse hadde han båret sitt gamle navn, som bekreftet hans svakhet, men nå fikk han et seiersnavn, nemlig Israel, som betyr Guds kjempe. Kan hende du også behøver et nytt navn. Det står at han har kalt deg ved navn, og sagt at du hører ham til. Men Åpenbaringsboken forteller oss også at vi har et nytt navn som er skrevet på en hvit stein. Og det er bare vi som kjenner dette navnet. Denne opplevelse med et møte med Gud er nemlig helt personlig, og er en åndelig opplevelse som gjør at vi handler etter vår «nye identitet» som verden ikke kjenner.

Vi husker hvordan Moses vokste opp i Egypten. Han ble som en sønn av Faraos datter. Men en dag slo han ihjel en egypter og måtte rømme for sitt liv. Noen ganger gjør mennesker ting som gjør at man må flykte bort fra en vanskelig situasjon. Ofte blir det mange år i ensomhet og usikkerhet. Og vi vet at for Moses’ del ble det 40 år i et ørkenområde der han gjette småfe hos Jetro sin svigerfar i Midian, og det var nær fjellet Horeb. Da han kom til det fjellet fikk han møte Gud i en brennende tornebusk. Dette møte gjorde en forvandling i livet til Moses. I sin fortvilelse hadde han ikke engang kunnet håpe på at Gud ville møte ham på denne måten. Det er blitt sagt at i disse førti år i ørkenen spurte ikke Moses etter Gud, men til slutt spurte Gud etter Moses.

Kan du befinne deg i denne situasjonen?
Har du gitt opp?
Spør du ikke lenger etter å komme tilbake til herlige opplevelser med Jesus?

Opplevelsen ved den brennende tornebusken resulterte i at Moses brøt opp fra Midians ørken og vendte tilbake til Egypt og fikk stå ansikt til ansikt med Farao igjen. Denne gang som en kjempe som skulle bli redskapet for å føre hele Guds folk ut fra trelldommen i Egypt og helt til løfteslandet. Herren kan forvandle ditt liv fullstendig. Han kan igjen ta hånd om deg og bruke deg i sin tjeneste. For ingenting er umulig for Gud.

Vi tenker på den unge gutten Josva, han som fulgte Moses over alt. Han var med Moses på fjellet og han var hos Moses i sammenkomstens telt osv. Han hadde ingen tanke på å kunne bli som Moses eller å kunne overta den tjenesten Moses hadde. Det eneste han var opptatt av var å være sammen med noen som vandret med Gud og hadde Guds velsignelse over sitt liv. Men da Moses hadde ledet Israels folk til grensen av Kanaans land åpenbarte Gud seg for Josva. Gud møtte Josva. Og hva sa han? Jeg tar med skriftstedet i forkortet form:

Jos 1:1-5
1. Da Herrens tjener Moses var død, sa Herren til Josva, Nuns sønn, Moses’ tjener:

2. Moses, min tjener, er død. Gjør deg nå klar til å gå over Jordan, du og hele dette folket, inn i det landet som jeg vil gi Israels barn.

5. Ingen skal kunne stå seg mot deg alle ditt livs dager. Likesom jeg var med Moses, vil jeg være med deg. Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg.

Tenk hvilket løfte, og tenk hvordan Gud møtte Josva med en hilsen som ga ham styrke til å ta de store oppgavene som lå foran. Les Josvas bok og se hvordan Josva ledet dem gjennom kriger og problemer helt til landet var inntatt.

Skal jeg minne deg om David også? Denne unge gutten som var for ung til å gå i striden mot filisterne. Det eneste han kunne gjøre var å reise til sine brødre med mat. Da han kommer og får se Goliat som kommer fram og tilbyr en nærkamp med en av mennene i Israels hær, kjenner han nidkjærhet for Gud og sitt folk. Gud åpenbarte for David at han hadde vært tilstede og hjulpet ham til å kjempe både mot løve og bjørn, og Davids mot vokste. Han gikk imot Goliat og vant seier. Kan hende vi behøver at Gud møter oss og minner oss om hva han har gjort for oss når vi sto i de hardeste kamper i livet.

Han sviktet oss ikke, men førte oss igjennom. Kan hende denne påminnelse også vil få vårt mot til å vokse så vi blir stridsdyktige midt i en tid da onde åndskrefter mer og mer reiser seg mot de som har tatt sin tilflukt til Herren. Om du er liten, om andre ikke regner så mye med deg, om de kanskje heller ber deg å vende hjem fra slagmarken, så husk at Guds røst i ditt hjerte kan bli så sterk at du ikke på noen måte kan svikte det han kaller deg til. Vi kunne benyttet hele Det Nye Testamentets fortellinger for å benytte den samme vinklingen på historiene som vi nå har gjort.

Vi kunne minne om da Jesus kalte disiplene for å følge ham. Legg merke til hvordan enkle ord fra hans munn fikk dem til å bryte opp fra fiskebåten og fiskegarnene og følge Jesus. Den samme Jesus talte til tollere og sa: «Følg meg». Og de sto straks opp, forlot pengekassen og jobben sin og fulgte Jesus.

Jeg kjenner ikke din situasjon. Jeg vet ikke om dine tanker, problemer, ressurser eller andre ting. Men jeg vet at han som møtte disse mennesker som jeg har nevnt her i dette stykke, han vil også møte deg og forvandle ditt liv.

By

HVEM HØRER RETT I DENNE TIDEN?

Det er mange lyder. mye forkynnelse og aktiviteter som finnes innenfor de kristne rekker i våre dager. Ikke alt bærer bud fra den himmelske verden. Om det er noe som er viktig i dag så er det å kunne skjelne mellom de forskjellige lyder som man hører, og som vil lede mennesker videre på veien. Det er ofte et sjokk å se hvordan eldre troende mennesker lar seg rive med av nye påfunn og sidesprang som gjøres i kristne forsamlinger.

Bibelen forteller om mange som lyttet til den himmelske lyden og fungerte rett etter Guds plan og vilje. Men den forteller også om mennesker som kom på feil vei, fordi de ikke greide å skille mellom lyden fra himmelen og andre villedende lyder.

Jeg vil nevne Aron. Han var en mann som skulle være Moses’ talsmann, være med å gjøre Guds gjerninger, være yppersteprest for Israel. Men en dag i hans liv ga han etter for en annen lyd. Mens Moses var på fjellet i 40 dager, samlet Aron inn gullringene som folket hadde i ørene, og han støpte en gullkalv som han presenterte som den gud som førte dem ut av Egypt. (2 Mos 32:2-6.)

Hvordan kunne en mann som Aron virkelig bli ledet på et slikt feilspor. Vår tid bærer faktisk de samme tendenser i seg. Gullet, rikdommen, velstanden, stoltheten, den sanselige pryden blir til en gullkalv som de opphøyer. Fokuset blir flyttet fra det himmelske til det jordiske og sanselige fordi de ikke lenger hører rett.

Går vi videre i denne historien finner vi at da Moses og Josva kom ned fra fjellet med steintavlene, hørte de en lyd nede i Israels leir. Da er det at Josva sier: «Det lyder krigsrop i leiren». Men Moses svarte: «Det er ikke seiersrop og heller ikke som skrik over nederlag.»

Josva hadde vært sammen med Moses i mange år, og til og med vært med ham oppe på fjellet, men han kunne ikke skille mellom himmelsk lyd og en lyd fra et avveket folk nede på sletten. Moses hadde derimot et åndelig øre, og kunne skille klart.

Jeg vil spørre deg: «Tror du disse tre kategorier mennesker finnes i dag? Aron, Josva og Moses?» Ja de finnes. De er alle sterke ledere i vår tid. De har mange folk med seg. De sier de er innsatt av Gud. De forkynner sitt budskap som daglig blir spredd i kirker og bedehus. Men greier de å skille den himmelske lyden fra den sanselige og menneskelige lyden som skapes uten guddommelig inspirasjon?

La oss bevege oss til Duradalen. Nebukadnesar hadde stilt opp et stort gullbilde som alle skulle kaste seg ned å tilbe. Da var det at Sadrak, Mesak og Abed-Nego ikke aktet på kongens bud. De tilba ikke dette gullbilde. Det står at det. var musikk som varslet om at de skulle falle ned. Det var lyd av horn, fløyte, sitar, harpe, lutt og alle slags musikkinstrumenter. Men det er tydelig at lyden av denne musikken skremte de tre menn fra å falle ned å tilbe gullbilde. Det var en ånd i musikken som de ikke kjente. Det var ikke himmeltoner, men toner av en avledende og forførende makt. (Dan 3:5-12.)

Dette var en tid da Guds folk var i fangenskap. De som plaget dem ba dem også å synge noen av Israels sanger for dem. Men de svarte: «Hvordan skal vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord?»

Hvor mange er det ikke i dag som forsøker å synge Herrens sanger på «fremmed jord»? De var en gang i en menighet der lovprisning og Herrens sanger preget samværene, og skapte en forløsning og glede. Men i dag er de blandet inn i menneskelig konstruerte «Herrens sanger», som ikke bærer noen forløsning med seg.

Det er surrogater , etterligninger og erstatninger fordi de har veket av fra Herrens vei og gått inn på avveier som fører dem bort fra livet i Gud.

Frafalne mennesker vil ikke kunne skille den ene lyd fra den andre. De rives med av menneskelige og også ofte demoniske krefter som påvirker både sangen. musikken, nye påfunn og arrangement.

Men Jesus er den samme, og han vil bli gjenkjent av de som ikke har miste hørslen på sitt åndelige øre. Budskapet i Johannes Åpenbaring sier: «Den som han høre hva Ånden sier til menighetene!»

Behøver vi dette budskapet i dag?
 Ja i høyeste grad. Det er på tide at man ikke gir rom for påvirkning av mennesker som aldri ha levd i forløsningen og den åndelige salvelsen. Her er det ledere som Gud har satt inn i menigheten som må være standhaftige og bare gi rom for det som gir himmelsk lyd, og som kan hjelpe og veilede folket.

Jakobs brev har som hovedemne <<Strid for troen.>> Det er virkelig en tid der vi mer en noengang må stride for den tro og praksis av evangeliet som engang ble overgitt til de hellige. Ved å ta feil av «tonene» i vår tid, vil også troen svikte. Og resultatene som Gud ønsker skal finnes iblant oss vil utebli. Vi opplever en tid der man taler om mange mennesker osv. Det satses på kvantitet i stedet for kvalitet.

Man prøver ikke ektheten ved å se på mengden av mennesker, men på menneskers forhold til Guds ord, og ledelse av den Hellige Ånd.

Ha et åpent og lydhørt øre for den himmelske tonen, og Jesus skal lede deg til enda større opplevelser med ham.

Lydavisa 5-2021

Glemmengata 67 – FREDRIKSTAD

Translate »