Misjonsarbeidet er et helt spesielt kapittel i virksomheten. Vi er konsentrert om evangeliseringsarbeid her på hjemlige breddegrader, men vi må si at det er en helt spesiell dør som har åpnet seg for virksomheten ute på misjonsfeltet. Vi får mange mennesker under hørelsen, og vi ser sjeler bli frelst og oppleve Jesus til sine mange behov. Barna blir samlet i klasserom for å lære mer om Jesus. Mens de voksne er sammen i bønn og i bibelundervisning, er flere voksne med å gi barna evangeliet om Jesus. De har lært seg mange bibelvers utenat, og reiser seg opp og forteller både hvor det står og hvordan skriftstedet lyder. Barna er en virkelig resurs i arbeidet i Busia. Med sin sang og det budskap de bringer videre om Jesus er de små evangelister som bringer et stort budskap til sine omgivelser. I sannhet tror vi at hele området vil bli forvandlet fordi evangeliet får framgang og makt. Vi kan også fortelle at stedet der skoleprosjektet er igang var et beryktet sted for tyver, røvere og mordere. Her ville ikke folk bevege seg etter mørkets frambrudd, og faktisk var de også redd for å gå der om dagen.
Nå er første bygg ferdig og nå er klasserom også brukt til møtesaler. Nå synges det om Jesus som vil frelse og som vil gi mennesker i Busia et helt nytt liv. En del forandring har også skjedd med de sosiale hjelpeprosjekter vi har igang. Da vi besøkte området første gang var det ikke så mange klær de hadde å kle seg med, men nå kan du i alle fall se at klær vi har brakt både fra Norge og Polen ikke bare har satt farge på folket, men de ser faktisk ikke så fattige ut heller. Og gjeden er selvfølgelig stor fordi de kan se så fine ut. De føler at de får et annet menneskeverd når de kan vise seg ute med skikkelige klær, og gi sine smil og sine vitnesbyrd til mennesker de møter på sin vei.
Vi vet likevel at fattigdommen er hard å bære for de fleste av dem. Selv om de ser fine ut i klærne nå, er det straks noe annet når vi kommer til dem i jordhyttene der de bor. Der er det som regel ingen madrass å ligge på, det er mange barn i hver familie, og ofte bare en mor som er enke og uten arbeide eller mulighet til å forsørge noen av dem. På våre besøk ser vi ofte etter hva som er mest nødvendig for dem, en seng, en madrass, etc, og kjøper det.
Siste besøk i Busia var i slutten av juli i år. Da var det tre spesielle ting som sto på arbeidslista. 1: Regnskap. 2:Kontrollere det første bygget. 3: Planlegge neste skolebygg. Oddvar hadde med seg sin datter Rita, og hun ble til stor hjelp i forbindelse med regnskap som skal føres i Kenya. Care Mission Norge er eier av tomter og bygninger som settes opp i Kenya. I tillegg til dette har Care Mission også registrert en Kenyansk virksomhet som heter Deity ECD/Care Mission Norway. Denne virksomheten skal ivareta de norske interesser pluss være ansvarlig for drift av skoleprosjektet i Busia, prosjekt med sosial hjelp for enker og ekstra fattige, bespisningsprosjekter og et kombinert internat og barnehjem som senere vil bli bygget. Det er mange ting som skal på plass i forbindelse med oppstarten for et så stort misjonsarbeide. Vi hadde på forhånd avtalt samtale først med Florence og med advokat i forbindelse med føringen av regnskapet. På bildet ser du Rita i ferd med å vise Florence det viktigste med et regnskap som er akseptabelt for oss. Det gjelder vår mulighet for oversikt til enhver tid.
..
Etter dette hadde Rita samtale med en revisor som vi har ansatt for å revidere regnskapet 2 ganger i året. Han skal også gi Florence den opplæring som skal til for at regnskapet kan føres på data og føres på riktig måte. Vi kom også fram til at vi må føre to regnskap. Det ene for Care Mission Norge som er ansvarlig for de norske myndigheter, og det andre for DeityECD/Care Mission Norway som er ansvarlig for de kenyanske myndigheter. Vi vil etter hvert se hvor mye arbeide det blir med å føre regnskap og sette ekstra folk til dette dersom det skulle bli for mye for Florence, som nå får en mengde ting å gjøre. Rita vil stå i kontakt med revisor og sammen med ham planlegge regnskapet så det blir ryddig og lett oversiktlig.
Oddvar tok seg av samtaler om andre ting. Han hadde samtaler med alle lærerne, en av gangen, og han fikk en del opplysninger om hva de gledet seg mest over og også hva de behøver mest i den neste fasen av skoledriften. Her er han i samtale med Florence og Ann, som begge kommer til Norge og deltar i misjonskonferansen i Hokksund i oktober.
Oddvar hadde også samtale med mange enker og planla videre hjelp for en del av dem. Noen av de som fikk hjelp forrige gang hadde arbeidet bra og kunne nå livnære seg og sine barn. Nå er det nye som skal forsøke vårt prosjekt som vi kaller «hjelp til selvhjelp».
Så var det neste bygg. Her sitter Oddvar i samtale med en arkitekt (til høyre) og en byggmester (midt i bildet) mens Florence lytter og kommenterer eventuelle inndelinger av bygg.
Det neste bygget som skal opp blir et skolebygg som vi vil sette opp i 3 etasjer. Første etasje vil bestå av kjøkken, spisesal og 2 klasserom, 5 klasserom i 2 etasje og 5 klasserom i 3 etasje. Bygget blir 48 meter langt på grunnplanet, og 40 meter langt i annen og tredje etasje. Dette fordi vi ikke bygger flere etasjer over kjøkkenet som skal ha avløp for røyk, ekstra ventilasjon etc.
Her sitter Oddvar i samtale med enda et byggefirma i forbindelse med kvalifikasjoner og priser. Etter å ha samtalt med 5 forskjellige byggefirmaer sitter han nå igjen med to som kan være aktuelle. Disse vil komme med sine endelige estimat så fort de har alle tegninger fra arkitekten og ingeniørenes beregninger på bordet. Etter dette tar vi en beslutning om hvem som får jobben.
Mens alle samtaler og diskusjoner pågikk, gikk skolen sin gang inne i fine klasserom. Her er det babyklasse, førskole og vanlig primær skole. Våre planer om en ungdomsskole er enda i støpeskjeen. Da vi begynte med dette første bygget fortalte vi Florence at når vi var ferdige med hele prosjektet ville de kunne ha ca. 500 elever på skolen. Dette resulterte i at Florence begynte å arbeide med saken med en gang. Når vi kom tilbake neste gang hadde hun tatt inn flere barn så de var langt over 300. Det skapte selvfølgelig en del problemer fordi myndighetene ikke tillot så mange barn å begynne i dette bygget som er altfor lite til så mange. Og selv om det hadde vært bedre å få dem til dette bygget, må mange av barna fortsatt gå på skole i det gamle bygget som ble leid til skole før. Så nå er det lærere på begge steder og virksomheten går videre mens vi planlegger neste byggetrinn. Men på den nye skolen er det fin plass i klasserommene, og som du ser så har de også lært noe der. De rekker i alle fall opp sine hender for å gi læreren svar på spørsmål.
Det er mange barn som er glade, og vi kan fortelle at også deres foresatte er glade for det som blir gjort for dem. De fleste som kommer til denne skolen er barn som ellers ville vært uten mulighet til å gå på skole. De ville vært overgitt til et liv i dyp fattigdom og fortvilelse. Barn som ikke engang hadde mamma og pappa, og som ikke hadde sted å bo, de er nå plassert hos bl.a. lærerne, og vi har også samlet 18 stykker av dem i den gamle skolebygningen der en «mamma» tar hånd om dem og gir dem mat og stell mens de venter på at vi om en tid vil kunne tilby dem en bedre plass å bo.
Skolen er også i fokus når vi tenker evangelisering. Ikke bare en søndagsskole er igang for å bringe barna Guds ord, men også skolen er et sted for evangelisering. Lærerne, som er frelst, gir dem de åndelige verdier som teller mest i deres liv. Det er godt å kunne hjelpe dem med det sosiale behov, men den åndelige delen av arbeidet ser vi som den absolutte nødvendigheten og muligheten.
For alle de som bor i Busiaområdet og som på en eller annen måte er knyttet til skolen, holdt vi en fest. Flere hundre mennesker og de mange hundre skolebarna var tilstede. Og bildet her viser deg en av de som kom fram til forbønn for å bli frelst. Sammen med mye orientering om skoleprosjekt og videre planer ble det også et møte der evangeliet gikk inn til menneskers hjerte og gjorde sin gjerning der. Det var også fint å se folk fra myndighetene i Busia være tilstede denne dagen. Ordføreren var også på plass, og han takket for det arbeidet som Care Mission gjør i området og også fordi vi har et budskap av stor verdi for folket der. Det var en lyttende skare som var samlet. Festen varte i mange timer, men folket holdt ut og det var mange som ville snakke med oss etter festen. De kom med sine barn og de ville vi skulle ta bilder av dem sammen med oss og bringe bildene tilbake til Norge. De ville at vi skulle huske dem i våre bønner, og ikke glemme dem i deres nød. Det lovte vi selvfølgelig, og det er veldig godt å kjenne at når vi kommer til Busia har vi mange nådesøsken, og mange venner som forstår verdien i det vi holder på med.
Her skal alle få høre om Jesus. Her skal Jesus få komme inn og forvandle menneskers liv. Her skal en himmelsk jubelsang lyde på de områder der kriminalitet, vold og drap var daglige hendelser. Alt blir forvandlet når Jesus kommer inn. Jesus virker med, og stadfester sitt eget ord.
Så var det bespisning. Til en så fin fest hører det selvfølgelig med at de får mat. Vi hadde kjøpt inn ku, høns, fisk, ris, mais, grønnsaker, frukt, mineralvann og mye mer for at disse menneskene skulle kunne kjenne at vi er glad i dem og ønsker å gi dem noe av det vi ser at de behøver. Det sosiale behovet er enormt, og det er helt klart at det Jakob taler om i sitt brev er meget viktig.
Jak 1:27:
En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden.
Jesus ba oss også om å innby spesielle mennesker når vi inviterte til fest.
Vil du lese?
Luk 14:13:
Men når du gjør gjestebud, da innby fattige, vanføre, lamme, blinde.
Vi ser at de fattige ofte har en rikdom som ikke vi her hjemme i Norge har. De verdsetter både evangeliet og det Jesus har gitt dem mye mer enn det vi ofte gjør. De forstår at den åndelige verdien er viktigere og mer herlig enn jordiske skatter. Så egentlig ser du her på bildene sosialt fattige mennesker, men mange av dem er så åndelig rike at de kan både vitne og synge om at de er mer enn en millionær. Sammen med disse ønsker vi å glede oss. Sammen med dem vil vi juble over frelsen. Med dem vil vi dele vårt brød.
Den sosiale nød er som nevnt stor, og å være med å gi dem noen av de sosiale goder blir for dem Guds svar på deres bønner. Vi besøkte denne gang bl.a. mange enker som bodde med sine barn i sine små jordhytter. Noen hadde ikke bare sine egne barn, men tok seg også av andres barn, enda de selv ikke hadde arbeide eller mulighet til å gi disse hva de behøver til sitt daglige behov. Det er to hovedsaker for at det er så mange enker i området. Det ene er HIV og det andre er de opptøyer som for kort tid siden voldte mange menneskers død i dette området som var sentralt under «borgerkrigen». Når vi nevner HIV forstår du sikkert at ikke bare de menn som er borte var syke av HIV, men smitten er ofte ført over også til enker som sitter igjen med sine barn.
Vi ser dem komme i møtene, de ber om hjelp og forbønn for denne sykdommen. Nøden er helt enorm på dette feltet. La oss åndelig talt løfte dem opp, la oss ta barna i våre armer, be for dem og gjøre hva vi kan for å bringe dem både åndelig og sosial hjelp. Å besøke de forskjellige enker og barn der de bor er en helt spesiell opplevelse. De fleste av dem som nå får støtte gjennom fadderordningen vi har iverksatt, får nå i alle fall mat og en fin skole der de kan ha mulighet til å se en lys framtid i møte. Inne i jordhyttene ser vi fattigdommen på nært hold og det er umulig å hjelpe alle. Men vi forsøker i alle fall å gi dem noe som kan høyne deres standard litt. Det som behøves iblant oss er et brennende hjerte som er villig til å si ja til Jesu vilje når det gjelder å støtte opp om et arbeide der disse mennesker får hjelp. Enken du ser på dette bildet sitter igjen med flere barn som hadde vært helt uten håp om ikke vi hadde kommet med hjelp til dem. Kan hende noen av dere kjenner igjen deres fadderbarn?
Vi skal stanse enda litt ved dette med sosial hjelp. Vi møter mennesker som med en liten sum penger kan berge livet for seg selv eller for sine barn. Vi besøkte en enke som bodde i en jordhytte. Hun hadde flere barn, og også en voksen datter som igjen hadde barn. Alle bodde i denne hytta. Hennes datter holdt et barn i sine armer. Barnet var alvorlig syk. Om du ser på navlen til dette barnet ser du en utvekst. Dette er orm som befinner seg i kroppen bl.a. på grunn av at de drikker urent vann.
Vi samtalte med henne om dette. Hun var klar over at hennes barn ville dø fordi hun ikke hadde penger og derfor ikke kunne gi barnet medisin som ville fjerne disse ormene. Det var snakk om bare noen få shilling, men hun eide ingen ting. Vi gav henne selvfølgelig det hun trengte for at barnet skulle bli fri fra disse ormene, og takknemligheten kunne vi både se og føle. Da vi skulle gå fra hytta kom mange av barna for å være med på bilde. De kom fra nabohytta også, og vi tok jo gjerne bilde av dem alle sammen. Og Rita sa:
«Dette bilde vil jeg være med på også!» Og så ble det sånn»
29.09.09
Hektiske dager
Forberedelsene til misjonskonferansen er igang. Arbeidet består vesentlig i å samle mest mulig misjonsinformasjon, og arbeide med dette stoffet så det kan formidles videre til misjonsvennene via muntlig informasjon, litteratur og video. I og med at vi har besøk av to representanter fra misjonsfeltet har vi også muligheter til å hente direkte informasjon fra dem.
Det første skolebygget står ferdig og er i bruk, mens vi venter på å starte byggingen av bygg nummer 2 som blir et treetasjes bygg med mange klasserom, stor spisesal, kjøkken, pluss et rom i hver etasje med mange vasker og toaletter. Tegninga av bygget befinner seg enda på arkitektens bord, men vi regner med at det om ikke så lenge ligger en ferdig godkjent tegning så byggingen kan begynne. Det er store løft som gjøres i misjonsarbeidet. Alt drives av frivillige gaver som blir gitt til virksomheten. Vi kan også si at de midler som kommer inn blir benyttet effektivt på misjonsfeltet fordi vi ikke har store administrasjonutgifter her hjemme. Foreløpig blir alt misjonsarbeide gjort frivillig og uten lønn.
Med denne bakgrunn er det også lett for oss å kunne henvende oss til mennesker som ønsker å være sikre på at det de gir virkelig kommer ut til misjonsfeltet og blir brukt på rett måte der ute.
De hektiske dager på grunn av misjonskonferansen i Hokksund fortsetter også etter konferansen. Tre dager etter konferansen er vi på fly til Polen der vi skal besøke mange menigheter og misjonsgrupper. Vi er blitt bedt om å vise film samtidig som også våre afrikanske representanter skal orientere. Dessverre har vi enda ikke fått lagt inn polsk tolk på videofilmer som vi skal vise. Vi håper på at dette skal la seg gjøre for å unngå tolk til polsk via det engelske språket. Dette må jo også gå veldig hurtig i og med at filmen går og gir ingen stopp for tolking.
Vel – som alle forstår er det forberedelser som er meget viktige om vi skal lykkes i det vi arrangerer. Vi er takknemlige for forbønn, og tror at Gud er mektig til å hjelpe oss med alt dette.
