Care-mission begynner misjonsarbeide i Gulamub i Uganda. Uganda er et land som har levd i ca.20 år med kriger og stammefeider. Et land der folket har lidt mye og der og mange befinner seg i den dypeste fattigdom både timelig og åndelig.
Planen var lagt før vi reiste til Uganda i februar 2011. Vi skulle krysse grensa til Uganda og oppsøke et sted vi før hadde besøkt og sett den nøden som råder der. Det skulle vise seg å bli vanskeligheter med å krysse grensa fordi det var valg i Uganda og det var frykt for opptøyer og skyting. Uganda er jo et land som har levd med indre konflikter og med krig i mer enn 20 år. Dette har gjort landet meget fattig og mange lider. Menn som ikke greier å forsørge sin familie gir seg hen til opium og alkohol og blir sittende utenfor falleferdige jordhytter mens kone og barn sulter og forsøker å livnære seg ved å dyrke noe på en liten jordflekk.
På tross av situasjonen i landet bestemte vi oss for å krysse grense fra Kenya til Uganda. Etter å ha fyldt inn papirene på grensestasjonen ble vi stoppet for kontroll. De mistenkte oss for å være hvite aktivister som ville føre inn våpen til opprørerne i Uganda. Hver lille del av vår bagasje ble undersøkt. Selv de små pakkene vi hadde med til barna ble åpnet alle sammen. Vi fikk til sist passere og la i veg på den støvete landeveien inn i Uganda. Den røde sanden trengte seg inn i de minste åpninger i bilen og la seg som et dekke over all bagasje og over huden på ansiktet og armer. Tok vi en serviett for å tørke svetten ble den helt brunfarget av støvet som lå der. Området ved grensa er forferdelig hjemsøkt av aids som har tatt livet av mange, både voksne og barn. Det er mange menn som dør av aids og mange av dem dør også i de sivile krigene og opprørene ved grensa. Kvinnene blir sitende igjen som enker og mange av dem er også smittet av aids, og det samme er noen av deres barn. Området er hårdt rammet.
Stedet vi besøkte heter Gulamub. Første gang Oddvar besøkte stedet var han med både i møte og utdeling av klær til barn og voksne. De lyttet til budskapet om Jesus og de var åpne og mottagelige for evangeliet. De viste sin takknemlighet til Jesus ved å synge, danse og prise Ham som har frelst dem og gitt dem evig liv. Det var under dette besøket at Oddvar fikk høre at det lille huset av jord med blikktak sto i fare for å bli tatt fra dem. Menigheten leide en liten jordflekk der de hadde satt opp dette huset, men nå ville eieren selv benytte plassen. Oddvar fikk ordnet med noen penger og fikk Florence til å ordne med et kjøp av et mål med tomt som grenser til stedet de leier. Nå er skjøte i orden og de kan begynne å sete opp en ny bygning.
Menigheten hos Florence i Busia er også en fattig menighet,men jeg ble enig med dem om at de skulle forsøke å hjelpe dem med å få opp et lite bygg. Mange av kvinnene i menigheten i Uganda kan brenne murstein. Jorden der er godt egnet for det. Jeg snakket med dem om hvo mange shilling de fikk for en murstein. Det var under hal pris i forhold til Kenya. Det ble til at vi skulle forsøke å la kvinnene i menigheten i Uganda brenne murstein, og at de skulle få mat til seg selv og barna sine, skulle menigheten i Busia kjøpe deres murstein og hjelpe dem å sette opp veggene på et nytt bygg. Deretter kommer selvfølgelig murpuss og maling, og selvfølgelig det mest kostbare som er taket. Oddvar lovet dem at dersom de selv kunne greie å reise veggene skulle misjonen betale murpuss, maling og tak. Det var stor jubel i den vesle menigheten som var veldig livlig og priste Gud med høy røst.
Gammelt og nytt
