Det første prosjektet som Care Mission satset på var skolen i Busia.
Vår første reise til Busia var i 2007. Vår tanke var å opprette kontakt med evangelister i Uganda, og vi passerte da gjennom Busia som er en grenseby mellom Kenya og Uganda. Før vi krysset grensa fra Kenya besøkte vi et sted i Busia der noen fattige enker hjalp barn som ikke fikk skolegang. Det kreves nemlig en førskole og papirer fra denne før man kan komme inn på en primærskole, en folkeskole. Førskolen koster penger og mange foreldre og foresatte har ingen mulighet til å sende barna sine til en førskole. Derfor var denne skolen opprettet og de hadde drevet den noen år. Men nå var det ingen penger for å kunne fortsette. De ca. 120 elevene måtte sendes hjem.
De kvinnene som var lærere, var også kristne og de hadde bønnemøter der de la fram sin nød for Herren. I et møte hadde det kommet en mann fra Sambia inn fordi han hørte lyden fra et bønnemøte. Han var i Busia for å møte en mann som han egentlig ikke fant, og så havnet han på bønnemøtet. Der profeterte han og sa at de ikke skulle engste seg, fordi Herren hadde beredt en hjelp for dem. Han sa at det ville komme mennesker som skulle hjelpe dem.
Dette gjorde dem ivrige etter å fortsette sitt arbeide med barna. Men det tok tid, og det ble vanskeligere og vanskeligere for dem å fortsette.
Det var da vi dukket opp og besøkte det gamle dårlige bygget der de hadde denne skolen. Vi så det var fattige kår, men vi lovet ingen hjelp. Vi var på vei til Uganda. Og ingen av lærerne fortalte oss noe om denne profetien, de bare sa adjø og ba oss huske på dem i våre bønner.
Prosjektet vi tenkte å starte opp i Uganda ble det intet av, og noen måneder senere satte vi igjen kurs for Afrika, og denne gang til skolen i Busia.
Vi lovte å hjelpe dem. Vi forsøkte først å kjøpe det gamle bygget som de brukte til skole. Vår tanke var å restaurere dette. Men eieren ville ikke selge stedet.
Da var løsningen å se etter en tomt i Busia og begynne å sette opp et nytt bygg, en ny skole.
Vi fant et stykke land som var til salgs ganske sentralt i Busia, og vi møtte både skolelærerne, selger av tomter, og byggmester på kontoret hos en advokat i Busia.
Papirer ble underskrevet og vi dro av sted for å planlegge byggingen på tomta.
Det var i februar 2009 byggingen ble satt i gang, og i mai samme år sto det store bygget ferdig. Det er fem store klasserom. Det er et bygg på ca. 300 m2.
En ny start begynte for både lærere og skolebarn, og det var stor glede hos dem alle.
Men skolen var så fin at den ble attraktiv for mange i distriktet, og mange ble kjent med at her kunne de få hjelp. Og antallet barn økte raskt, snart var plassen i det store nye bygget for liten.
Vi gjorde da en vurdering om hvordan vi skulle gå videre, og besluttet å ta et stort løft og sette i gang med et mye større bygg, slik at vi kunne få kapasitet til å ta imot bort imot 500 elever.
Det var stor spenning da vi målte opp for det nye bygget. Det ble et bygg i tre etasjer som inneholdt mange klasserom, et stort kjøkken og en stor spisesal. Og i tillegg 10 toaletter i hver etasje, altså 30 toaletter. Bygget ble 48 meter langt, og har en bruksflate på over 1000 m2.
Nå ble det fart i inntak av barn, og det ble også utvidelse med flere lærere og arbeidere.
I en test av undervisningen i 51 skoler i det store distriktet kom denne skolen ut som nummer 1.
Myndighetene i Busia som ikke før hadde vært så positive for vår bygging av skole, ble nå ivrige og kom for å få sine egne barn inn på skolen.
På denne måten fikk vi en del betalende elever som kunne være med å hjelpe til på den økonomiske siden.
Senere kjøpte vi også inn en skolebuss som kunne gå i skoletrafikk på hovedveien i området. Denne brakte også en del inntekter for driften av skolen.
Kenya har jo vært en engelsk koloni, og skikken med skoleuniformer er helt gjennomført i Kenya. Men dette er veldig bra. Verken elever eller lærere vet noe om barnas situasjon når det gjelder økonomi og muligheter. Alle er like og blir behandlet likt.
På skolen er det ansatt 2 kokker som sørger for måltider til alle sammen hver dag. De har satt opp et «utekjøkken» mellom de to skolebygga, og her kokes det i store gryter. Det er ikke lett å holde ut der inne i den veldige røyken som stiger opp fra bålene på gulvet.
Vi forsøker å gi barna en variert og næringsrik kost, men maisgrøt eller maissuppe er nok det som blir mest brukt. Det finnes likevel en liste av matsorter som skal følges, så det blir både høns, kjøtt, fisk og ris, poteter, og mange forskjellige grønnsaker som serveres.
Området er gjerdet inn med høyt gjerde for at ingen skal komme inn for å stjele eller gjøre hærverk. Det har vært hendelser av dette slaget, og de som brøt seg inn havnet i fengsel etter et kraftig basketak. Så ved porten er det vaktmenn både om dagen og om natten.
